Scenario:

Du er sulten og har ikke spist på lenge
Du er tørst og har ikke tilgang på rent vann
Du er kald og har ingen tilgang på energi
Du er syk og vet ikke hvordan du skal bli frisk
Du har et problem og ser ingen løsning
Du er blakk og trenger penger
Du er utrygg og tør ikke å gå ut

”Bank bank”

Du banker på døren til en nabo som har smilt og vært grei alltid, men som du har flirt av fordi han er litt rar og gjør ting på en annen måte enn det du er opplært og vant til.

Naboen åpner og smiler godlynt til deg.

”Hei nabo. Kan jeg hjelpe deg med noe?”

Du sier;
”Ja, vi har rotet det til for oss her i nabolaget. Kan du være så snill å melde deg inn i foreningen vår, slik at vi kan snylte på alle dine tilganger og det at du gidder å jobbe i stedet for å sitte på ræva?”

Naboen sier:
”Det var synd at dere ikke fikk til å trylle penger ut av løse lufta slik dere hadde tenkt da. Og at dere ikke fikk til en union til tross for at historien vet å fortelle at det garantert ikke lar seg gjøre. Men stå ikke her å frys da kjære nabo. Gå heller hjem.”

Jeg trodde lenge at Ragnarokk var navnet på en musikkfestival.
Men etter å ha undersøkt hvem denne Ragnar var, skjønte jeg at jeg hadde misforstått hele greia…

Dommedag ser ut til være avlyst. Det var kanskje værforbehold? Det er jo litt kjølig.
Nå er jo ikke dagen over da, så det er kanskje litt tidlig å trekke konklusjoner.
Men så langt har det hverken krasjet noen digre asteroider, invasjonen av romvesener fra Pleiadene har uteblitt og global termonukleær krig er neppe nært forestående.

At kalendermakerne hos Mayaene ikke gadd å lage en kalender som gikk lenger er vel ganske naturlig. De startet 11. august år 3114 før Kristus, og det var et helsikes arbeid å hamre dette inn i steinblokker. Nok er nok tenkte de kanskje, og gikk hjem for å spise.

Dommedag er noe vi mennesker har behov for tror jeg. Vi trenger løftet det gir oss at det ikke skjer. Og vi trenger dramatikken i forventningen om at alt tar slutt for oss alle samtidig. Felles skjebne og så videre.

Skulle det vise seg å gå skeis likevel så kan du kjøpe deg fri for en drøy hundrings hos en kreativ entreprenør i Fairfield i Iowa, USA. (http://www.side3.no/article3125862.ece)

Personlig er jeg godt fornøyd med at jorden ikke gikk under i dag. Jeg har alt for mye å gjøre, og har rett og slett ikke tid til det nå rett før jul.

Vi får heller ta det en annen gang.

Og det er som kjent aldri for sent å gi opp…

”Skjønnhet blir til i betrakterens øye”.

Tror det var Shakespeare som sa det, men ikke sikker. Godt sagt er det uansett, og alle som har vært forelsket vet hva det betyr.

Men betraktning er fysiologisk fint lite romantisk, slik mye er i naturen. Ved første øyekast er det slik i hvert fall. Men noen av oss ser skjønnheten i det at det er så lovmessig og logisk også. Og det vi gjør er å betrakte.

Så ordtaket har absolutt sin berettigelse enten man er for eller imot hva som helst, men har beholdt evnen til å observere.

Det å betrakte noe er fysiologisk en prosess som går ut på at elektromagnetisk stråling, levert av solen, i et bestemt frekvensområde når netthinnen i øyet og blir omgjort til digitale signaler som sendes til et sted i hjernen som tolker disse signalene og danner et bilde ut fra erfaring, intuisjon og fantasi.

Det at det er et snevert spekter vi ”ser” i er en viselig innretning fra naturens side. Vi skal prise oss lykkelige over at vi ikke kan se alle elektromagnetisk kilder. Det er en uendelighet av slikt, bokstavelig talt.

Men teknologien kan gi oss et innblikk i de tingene vi ikke ser med våre egne øyne. Mange er fascinert av det tekniske i det. Jeg for eksempel.

Men det er en annen side ved det. Det vi ikke kan se, men som skjer rundt oss hele tiden, kan være veldig vakkert.

Det kan vekke følelser i oss og gi oss glede.
Det kan hende vi mennesker tror vi er veldig utviklet, smarte og har innsikt i både det ene og det andre.

Men det er en del ting vitenskapen bare må gi tapt overfor.
Det finnes ikke noe instrument for å måle de viktigste tingene i livet.
Hvor er måleren for kjærlighet?
Finnes det en skala for å være lei seg eller være fornærmet?
Hvordan måler vi skjønnhet?

Jeg vet ikke om noe slikt instrument, og kjenner ingen som gjør det.

Likevel er vi ikke et øyeblikk i tvil om at slike ting finnes.

Det er verd å tenke gjennom…

Noe teknikk og vitenskap imidlertid kan gjøre, er å hjelpe oss å se nærmere på ting som ikke griper inn i oss som mennesker på et personlig plan.

Vi kan for eksempel lage ”dingser” som kan se ting vi ikke kan, og omforme dette til noe vi forstår og kan betrakte.

Et eksempel er det bildet som står under her. Det er et termisk bilde (et bilde som ser varmestråling usynlig for våre øyne) av peisen jeg brenner tørr og god ved i.

Det vi ser er varmestrålingens mønster og oppførsel når det vi ser som en vanlig flamme brenner.

Vitenskap? Jada. Men det vekker følelser, assosiasjoner.

Vi måler noe, observerer det ved hjelp av teknologi, men er akkurat like langt i å forklare hvorfor vi liker det, synes det er vakkert og hva vi forbinder med fargespillet, mønsteret osv.

Med andre ord blir det tydelig at jo mer vi finner ut om en så tilsynelatende enkel ting som et peisbål, jo mer skjønner vi at vi vet lite om effekten av det hos oss selv og våre medmennesker.

Er irsk forfatter som jeg har lest litt av har sagt noe som er fint:

”En av de største gledene som finnes er å fly inn i uvitenheten på jakt etter kunnskap.”

Jeg hadde atten flasker med whisky i kjelleren da min kone ba meg tømme innholdet i flaskene i vasken, ellers…

Jeg sa jeg skulle gjøre det og gikk den tunge veien ned for å ta fatt på den ubehagelige oppgaven.
Jeg trakk korken av den første flasken og helte innholdet i vasken, med unntak av ett glass, som jeg drakk.
Så tok jeg korken av nummer 2 og gjorde det samme med den, med unntak av et glass, som jeg drakk.
Så åpnet jeg den tredje flasken og helte innholdet ned i vasken, som jeg drakk. Jeg tok korken fra nummer fire ned i vasken og helte flasken ned i glasset, som jeg drakk.
Jeg trakk vasken av det neste glasset og helte korken ned i flasken. Så korket jeg vasken med glasset, flasket drinken og drakk hellingen.
Når jeg hadde tømt alt støttet jeg huset med en hånd, talte glass, korker, flasker og vasker med hverandre, og kom til tjueni, og da huset kom tilbake talte jeg dem igjen og til slutt hadde jeg alle husene i en flaske, som jeg drakk.
Jeg er ikke under alkoflytelse av innohol som troen nor at jeg er. Jeg er ikke fullparten så halv som du tror. Jeg tåper meg så følisk at jeg vet hvem jeg er, og jo fullere jeg står her jo lengre blir jeg.