Ja, altså, språket vårt er muligens noe stramt og strengt i forhold til andre. Et ordforråd på rundt 100 000 ord er for ingenting å regne i den store sammenhengen. Og likevel er det utrolig morsomt å se hvordan vi bruker disse få ordene vi har lagt oss til gjennom tidene som det heter.
Men altså; Krepsing. Alle skjønner hva det handler om. Vi legger ut feller med råtten fisk eller kjøtt, og så kommer disse åtsel-eterne og går intetanende i fella.
Men hva med alle de andre skapningene vi fanger?
Krepsing. Men når du fanger hummer, er det da humring? Krabbing kan vi forholde oss til, det har vi alle opplevd, selv i voksen alder. Og fisking er greit. Elging er vel også innafor. Men hva med haring? Bjørning og kanining? Ryping og gåsing?
Hva er det med krepsen som har fått dette fortrinnet?
Jeg er en for lengst utgått jeger. Sist jeg skjøt noe var det en Fossekall, og grunneieren var ikke imponert for å si det forsiktig. Mine største fangster foregår i fersksvare-disken på Meny. Men jeg lurer fælt på hvor den krepsen kommer fra som smaker dill. Den kommer i frosne pakker fra Russland et sted. Jeg har sett nøye etter på kartet, men noen Dillsjø har jeg ikke funnet.
Skalldyr er noen rare skapninger. Spesielt egg, men nå tenker jeg mest på de som lever i havet. De er konstruert på en besynderlig måte. Alle har til felles at øynene sitter foran på hodet eller skallet eller hva det nå er de har. Men de er uten evne til å bevege seg forover, altså der de ser. De kan bare bevege seg bakover. Bortsett fra krabber, som med sine mange ben løper sidelengs når det oppstår en ubehagelig situasjon.
Kanskje det er noe vi mennesker bør lære oss? Så fort vi ser et tryne vi ikke liker så løper vi baklengs?