«Jeg var i sonen» Vi sier det. Men hva betyr det? Det er jo ikke en geografisk angivelse. Altså må det være noe som den som er i denne påståtte sonen, bare opplever inne i sitt eget hode. Og likevel forventer at andre skal forstå. Noe vi som regel faktisk gjør.  Spennende.

Det er jo så mange soner nå for tiden. Faresonen er en sone jeg kjenner rimelig godt. Jeg kjenner også ganske godt til den sonen som kalles 80-sonen. Den ble grundig utpekt for meg for en stund siden av en hyggelig politimann. Jeg fikk en inngående forklaring på denne sonen, og et klart inntrykk av hva veimyndighetene hadde tenkt seg da de rigget opp skilt nettopp med dette 80-tallet på.
Jeg har også være i en krigssone eller to. Det er ikke en god sone som regel.
Og så hender det av og til at jeg er helt i min egen sone. Det kan være både godt og vondt på en gang.
En gang gikk jeg på grønn sone gjennom tollen på Gardermoen. Jeg liker den fargen best og pleier å gå der. Men denne ene gangen viste det seg at jeg skulle ha oversett mine egne fargepreferanser og heller beveget meg over i rød-sonen. Igjen dette maset fra øvrigheta om regler av ymse slag.
Og så blir det dyrt. I byen hvor jeg bor har de til overmål innført sone-parkering. Helt ubegripelig. Det tok lang tid og et godt knippe bøter før jeg knakk den koden.
Sone-parkering er nemlig noe kommunen har pønsket ut bare for å slippe å sette opp skilt. Sleipingene. Skilt som forteller allmuen hvor det faktisk er greit å sette fra seg bilen. Og ikke minst det motsatte. Men neida. Et skilt med påskriften sone, betyr at du må gå til ytterligheter for å skaffe deg informasjon om hvorvidt det medfører straff og elendighet å parkere på den plassen du har sett deg ut. Man blir jo nervøs av å se en helt fin plass, som faktisk er ledig. Paranoiaen klinker til og spør om hvordan det kan ha seg at det ikke står noen bil på denne utmerkede plassen. Det må være noe skummelt siden den er ledig. Hele opplegget er ullent og utydelig og egnet til å gjøre oss engstelige.
I dag er jeg i sonen for sofakos og latskap. En god sone det også. En sone som er fri for den mentale støyen som for eksempel en sen bytur ofte kan generere. Igjen den allestedsnærværende statskassen. For det er jo der drikkepengene dine for en stor del havner. Du har vondt i hodet og bondeanger, og det klinger i den store kassen. Vel vel, nå skal vi ikke ramle inn i klage-sonen da. Den kassen du og jeg er med å fylle opp er faktisk verdens beste kasse, i tillegg til å være den største i sitt slag.
Så la oss heller entre sonen for takknemlighet. Og kanskje det blir en pizza-og-film-sone etter hvert. Jeg har en egen sone akkurat for det. Vil du kanskje bli med hjem og se på sonen min?