Sankt Peter-dialogene. 28.

Begynnelse? Nei, det vet ingen noe om. Alle våre historier begynner midt i, noe annet er utenkelig. Denne, som så mange av de andre, begynner i utkanten av et skogholt, på en smal sti som snor seg frem over et gjenoppstått landskap i så mange nyanser av grønt som det er mulig å tenke seg. Ganske nøyaktig akkurat så mange. De som hugget er borte sammen med det som ble hugget. Tilbake er fornyelse, lys og virkelighet. Stien foran meg er kjent, men helt ny. Hvor langt er det denne gangen? Hvor er heisen? Som alltid er den eneste måten å komme noe sted på å gå fremover. Det å komme fra totalt mørke og ut i en vakker og gyllen vårmorgen virker fremmed og rart. Det er vanskelig å sette den ene foten foran den andre. Men det er så mange ting som sier at det er viktig å prøve. Så jeg prøver. Prøver å rykke meg selv ut av skogen og inn på sletten. Jeg vet ikke om det er viktig om den er hugget eller har vært der alltid, men det virker riktig å forsøke å komme ut av skyggene, om ikke annet så for en stund. Jeg vet jo hvor jeg vil, hvor jeg skal. Jeg skal ha en ny prat med Peter. Men jeg skulle ikke snudd meg og sett meg tilbake. For det manglet et stort stykke av mørket. Der jeg nettopp hadde vært…