Det å tenke høyt, snakke når noen er tilstede (det motsatte er jo ofte sett litt skjevt på…) eller skrive noe som man risikerer at noen andre leser, det er å dele litt med seg av ting som ikke synes. Utenpå. De fleste som har vært mer enn et par runder rundt kvartalet vet med seg selv at det finnes ting under overflaten. Og har du som meg nesten druknet en gang så vet du at det som er under overflaten er noe man ikke bør avfeie som uvesentlig…

Satire er nok min greie. Satire kan fokusere og konsentrere på en måte som ellers er vanskelig. Og det fine med satire er at den i motsetning til mange andre måter å beskrive ting på har et språklig alibi, en ventil kanskje, som gjør at selv det som kan virke sterkt kritisk og spisset kan unnskyldes ved hjelp av måten å benytte ordene på.

Og det gir deg muligheten til å benytte grusomt lange setninger uten at noen kan ta deg for det. For det er jo satire.

Enhver slumpmessighet som måtte føre til at noen føler seg truffet av det jeg måtte skrive, før, under eller etter dette, er ren og skjær tilfeldighet og kan ikke lastes undertegnede på noen som helst måte hverken moralsk eller økonomisk. Det siste mest fordi jeg stort sett er blakk.

Jeg har fått endel kritikk fordi jeg har slått av funksjonen hvor det er mulig å skrive kommentarer til det jeg skriver. Det er en kritikk som i seg selv godt illustrerer hvorfor jeg har slått av den funksjonen.

Satire er ingen presis vitenskap. Det er ingen vitenskap i det hele tatt. Og som sådan ikke et spesielt nyttig objekt for kritiske kommentarer. Det betyr i sin tur at det er svært lite vitenskapelig funderte og til dels upresise kommentarer som kommer, og slikt skal man da saktens holde seg for god til å promotere, for ikke å snakke om publisere på nett.

Så jeg gjør altså samfunnet, lokalbefolkningen, nabolaget, den nærmeste familie osv., en tjeneste ved å la vær å slippe til de som måtte mene at det jeg skriver er noe forbasket fjas, tøv og egenprodusert kvasifilosofisk fyllmasse.

Ville bare nevne det…