En venn av meg, en mann som gjerne taler
om kunsten ved det fjerde pjolterglass,
slo nylig fast: «Vår tid har ikke plass
for diktere som legger ord-kabaler.

Og vi er trett av dem som rosemaler
sin egen, høyst private sjele-dass,
og trett av all poetisk mavegass
som foregir å tolke sjelekvaler.»

Jeg sa: «Det er nok her til meg du sikter.
Men du, som vet den rette bruk av blekk:
hva skriver så den virkelige dikter?»

«Han skriver,» sa min venn med et fortrukket
demonisk smil, «han skriver ut en sjekk,
og gjør opp for den pjolter vi har drukket!»