”Skjønnhet blir til i betrakterens øye”.

Tror det var Shakespeare som sa det, men ikke sikker. Godt sagt er det uansett, og alle som har vært forelsket vet hva det betyr.

Men betraktning er fysiologisk fint lite romantisk, slik mye er i naturen. Ved første øyekast er det slik i hvert fall. Men noen av oss ser skjønnheten i det at det er så lovmessig og logisk også. Og det vi gjør er å betrakte.

Så ordtaket har absolutt sin berettigelse enten man er for eller imot hva som helst, men har beholdt evnen til å observere.

Det å betrakte noe er fysiologisk en prosess som går ut på at elektromagnetisk stråling, levert av solen, i et bestemt frekvensområde når netthinnen i øyet og blir omgjort til digitale signaler som sendes til et sted i hjernen som tolker disse signalene og danner et bilde ut fra erfaring, intuisjon og fantasi.

Det at det er et snevert spekter vi ”ser” i er en viselig innretning fra naturens side. Vi skal prise oss lykkelige over at vi ikke kan se alle elektromagnetisk kilder. Det er en uendelighet av slikt, bokstavelig talt.

Men teknologien kan gi oss et innblikk i de tingene vi ikke ser med våre egne øyne. Mange er fascinert av det tekniske i det. Jeg for eksempel.

Men det er en annen side ved det. Det vi ikke kan se, men som skjer rundt oss hele tiden, kan være veldig vakkert.

Det kan vekke følelser i oss og gi oss glede.
Det kan hende vi mennesker tror vi er veldig utviklet, smarte og har innsikt i både det ene og det andre.

Men det er en del ting vitenskapen bare må gi tapt overfor.
Det finnes ikke noe instrument for å måle de viktigste tingene i livet.
Hvor er måleren for kjærlighet?
Finnes det en skala for å være lei seg eller være fornærmet?
Hvordan måler vi skjønnhet?

Jeg vet ikke om noe slikt instrument, og kjenner ingen som gjør det.

Likevel er vi ikke et øyeblikk i tvil om at slike ting finnes.

Det er verd å tenke gjennom…

Noe teknikk og vitenskap imidlertid kan gjøre, er å hjelpe oss å se nærmere på ting som ikke griper inn i oss som mennesker på et personlig plan.

Vi kan for eksempel lage ”dingser” som kan se ting vi ikke kan, og omforme dette til noe vi forstår og kan betrakte.

Et eksempel er det bildet som står under her. Det er et termisk bilde (et bilde som ser varmestråling usynlig for våre øyne) av peisen jeg brenner tørr og god ved i.

Det vi ser er varmestrålingens mønster og oppførsel når det vi ser som en vanlig flamme brenner.

Vitenskap? Jada. Men det vekker følelser, assosiasjoner.

Vi måler noe, observerer det ved hjelp av teknologi, men er akkurat like langt i å forklare hvorfor vi liker det, synes det er vakkert og hva vi forbinder med fargespillet, mønsteret osv.

Med andre ord blir det tydelig at jo mer vi finner ut om en så tilsynelatende enkel ting som et peisbål, jo mer skjønner vi at vi vet lite om effekten av det hos oss selv og våre medmennesker.

Er irsk forfatter som jeg har lest litt av har sagt noe som er fint:

”En av de største gledene som finnes er å fly inn i uvitenheten på jakt etter kunnskap.”