En ting som gir meg trøst og varme på denne tiden av året er den fysiske årsaken til at bladene blir gule, grønne, brune og faller av. Jeg ser at det er lite romantisk, men det får våge seg. Det som gir grønnfargen er klorofyll, et slags sukker for å si det enkelt. Den blir ikke borte når bladene dør. Den trekker seg bare tilbake gjennom stilken, gjennom kvisten, gjennom grenen. Den blir bokstavelig talt liggende mellom barken og veden. Der er treets frostvæske, som gjør at det overlever gjennom vinteren, kulden. Grønnfargen vi liker så godt er aldri borte. Den har bare en ny oppgave før den igjen gir glede og velsignelse.
Vi bruker daglig maskiner som er bygget på dette prinsippet. Når du våkner en gnistrende kald morgen og går ut for å starte bilen. Så er det denne sukkerblandingen, glukose, som gjør at motoren ikke har frosset og at du kan kjøre på jobben.

Dette har vi lært av trærne. Og vi som trodde at de bare sto der…