Hvor befinner ordet seg på veien fra tanke til handling?
Det er litt fint og litt trist å bli så gammel og lur at man tror man vet når det er lurt å holde kjeft.
Hvor riktig er det å måle sine setninger og veie sine ord på gullvekt for å ikke risikere å skremme bort den fineste sommerfuglen du noensinne har sett? Selv om du trodde du hadde sett dem alle?
Hvor riktig er det å la store, strålende og viktige følelser ligge under tunge og værbitte kumlokk? Er rust et alibi?