Slangen sa
til den første kvinne:

“Du synes å trives og ha det bra bak ditt fikenblad.

Du eter deg sunn og lubben og rund

på alt hva du finner av frukt her inne.

Men noe mangler du dog, kjære venninne,

for jeg er litt av en psykolog “

Eva sa:

“Jeg har vel alt som en kvinne kan ha, mat og klær

og alt det der,

er det no´mer mellom havens trær, så si hva det er!”

Den listige slange slynget seg da om kvinnens kne.

Den pekte på kunnskapens brennende tre

og sa: “Se! Kvinne, du er ifra skaperens hånd

ennu en ånd.

Eplet på treet er brusende rødt, et og bli kjøtt!”

Hun sa: “Du er grov.

Du fører et sprog som man ikke har lov

til å føre i første Mosebog.

Jeg må jo begjære den skinnende frukt.

Jeg ville ha brutt den, men Gud har forbudt den

med trussel om tukt, og da får det være.

Jeg blir i freden og spiser en pære med Adam istedet “

Men slangen var kjent som en dyktig dosent,

han aktet å vinne sin første debatt

med den første kvinne og hvisket betatt:

“Vel er det smukt å drikke uskyldige veksters vin,

men husk at bare forbuden frukt har C-vitamin!

Kunnskapens tre er livets fornyer.

Dets saft går deg hett gjennom blodet og hodet,

og se, du blir lett som den fallende sne

og de drivende skyer.

Eva, bli kvinne og kropp og sjel,

klyv opp og stjel

mens tiden er inne !”

Og Eva ble underlig myk i kne.

Blodet sang. Og plutselig stod hun ved kunnskapens tre

og tittet på skrå mot eplet som hang i det blendende blå.

Hun tenkte som så:

skitt la gå. Bare en bit,

og Eva var ild. “Adam, kom hit!”

og Adam kom til, og Adam gjør som hans Eva vil.

Da er det han kommer, den straffende ånd

med flammer og trommer

og domsbasuner og sverd og sånn.

Herren kremter sin gane tørr og spør:

“Hva har dere gjort?”

Men Eva vender sitt åsyn bort.

Og skapningens herre blir rød som en laks

og sukker tungt og tenker: den gamle er gammeldags

på dette punkt!

“Har dere spist av kunnskapens tre?”

“Javisst har vi det. Jeg var ikke klok,

men hun fristet meg jo”

“Nei, den er god! Du ville jo ha.”

«Det var deg som sa: ta.”

“Det var deg som tok.”

Herren sa med formaning og tukt:

“Vi kan ikke drive almind`lig bespisning

på kunnskapsfrukt.

Ifølge lovens paragraf 3 straffes det med

paradisforvisning.”

Herren gav, Herren tok –

Og hermed ender det første poem

i den første bok.

De jagdes fra Eden i evighet,

og således oppstod, som alle vet

livets problem.

Og dette var myten om syndefallets farer

fritt efter Moses. Med små kommentarer.

Og dette har hendt mangfoldige ganger

med kvinner og guder og menn og slanger.

O, kvinner og guder og slanger og menn,

kom, la oss gjøre det om igjen!