Empati, som omtales i varianter, som om det var en handelsvare. Og er den det så er den beste mener jeg, generell empati. Vi er født med en masse sensorer som kan kjenne om de omkring oss har det vondt, er lei seg, og også glad og fornøyd. Og alle tilstander der imellom. Problemet er at vi ikke lytter, er for travle til å legge merke til det, ikke bryr oss, eller den alle verste varianten; ikke er klar over at det er en egenskap vi ALLE har, og har hele tiden. Og akkurat her og nå. Vi må se etter i vårt indre. Hele tiden. Om det gjelder deg selv, barna, familie, naboen, noen du hører om, noen du ser på tv som har det vondt. Vi, vi som er støpt i samme form som alle de andre, vi har det i oss å føle omsorg for alt og alle. Det er all støyen som gjør at vi ikke gjør det som trenges og som vi bør gjøre. Støyen. Den så må bekjempes før vi kan få det bedre. Medienes støy er Empatiens erkefiende. Nei, det er ikke overdramatisk tullprat. Tenk etter. Blir du ikke litt immun mot elendighet? Spise popkorn eller Grandiosa samtidig som du ser en flyktningeleir brenne?  Du gjør det. Jeg gjør det. Hva faen er det? Vi tåler så forbannet godt å se andre lide. Mer bekymret over ladingen av Volvoen enn av å gjøre noe med plasten i havet. Empati? Nei ellers takk! Det skal vi faen meg ikke ha noe av på en hyggelig TV-kveld. «Hei? Er det mer Pepsi Max eller?