Det er pussig hvordan nærhet som fenomen kan forandre seg. Hva er nærhet?
Er det når du holder rundt noen du er glad i? Eller kan det være en tanke? Tanken på at det er alt for lenge siden du besøkte din gamle mor eller far? Ja, det er nok nærhet.
Men det kan også være en abstrakt forestilling. Du er nær ditt barn, selv om hun eller han avviser deg på det mest brutale. Du er nær en kjæreste du hadde tidligere i din forestillingsverden. Du er nær en bestemor som for lengst har meldt seg inn i det evige koret.
Nærhet er både objektivt og subjektivt. Vi kan være nær noen som avviser oss. Det er kanskje den vondeste nærheten.
Men det å tenke på noen vi er glad i som nære er ikke bare en egoistisk tanke. Det å ville noen vel er en energi på lik linje med andre energier.
Hvis du slår deg på tommelen med en hammer, så gjør det forbannet vondt, det vet alle.
Men hva har egentlig skjedd?
Er det en forestilling? En Idè? Slettes ikke. Det som objektivt har foregått er at et stykke jern, sannsynligvis med en vekt på ca 400 gram som er en alminnelig hammer, har truffet din tommel med en hastighet på ca 55 kilometer i timen som er den farten en vanlig hammer har dersom en vanlig person slår med den.
Den kinetiske effekten som utløses når 400 gram jern stopper på mindre enn 5 mm vandring er lett å regne ut. Men blås i det. Effekten du er ute etter kan ikke måles i newtonmeter pr sekund.
Det gjør bare forbanna vondt!

Når noen berøver deg sin nærhet, så berøver de deg mye mer. De slår en hammer på din sjels tommel.

Dette er ikke en avsluttet postering her på min side. På ingen måte.

Men jeg våger en påstand: Det er du selv som deler ut hammere…