Jeg tror løsningen på Lykkens gåte ligger i å gi virkeligheten en sjanse. Den er ikke så verst skjønner du, hvis du bare innser at det å svømme mot strømmen ikke gjør annet enn å ta fra deg muligheter samtidig som du blir fryktelig sliten.
Ved å anerkjenne at det er en grunn til at tidens elv flyter den veien den gjør, selv om vi ikke forstår den eller hvorfor den gjør det, da vil utsikten til begge bredder bli vakker og mangfoldig og du kan oppdage neste sving uten å anstrenge deg…
Samtidig som du får en sjanse til å samle nok krefter til å gå i land her og der og oppdage den vakre vegetasjonen og alle de rare dyrene som er selve livet… Og uansett om du velger å gå tilbake og vade ut på samme sted som du kom opp, så er det definitivt ikke det samme vannet som du forlot.
Og vi bør se mot naturen i spørsmål om tidens elv og hvordan vi bør forholde oss til den. For er det ikke et velkjent faktum at det å svømme mot strømmen er det aller siste et sjødyr gjør? Når laksen hopper og spretter mot strykene så er det ene og alene for å oppnå en ting.
Den er slett ikke lykkelig eller glad slik vi feilaktig tror i vår enfoldighet.
Dens mål er å forsere alle strykene for så å dø.
Det er forbruk av dens siste krefter i en desperat kamp for å ikke komme for sent til sin egen eksistens ende…
All erfaring, all fornuft og all natur forteller samme historie hvis du bare tar deg bryet med å lytte.
La deg føre med strømmen, vær våken og se mulighetene, grip grenen på et vakkert tre eller svøm inn til en varm sandbanke i solen når anledningen blir gitt deg. Det er aldri for sent å la seg føre videre. Hvis du ønsker det.
Og det viktigste spørsmålet er kanskje dette:
Hvordan skal du ellers komme til Havet?