-skal man lytte til.
Jeg er nok ikke førstemann i DEN køen akkurat, men denne gangen har jeg gjort det.
Min gode venn Bjørn Are Solstad,

hvis kunnskaper om internetts irrganger og krinkelkroker er noe man ikke kan annet enn å bøye seg hodestups i støvet for samtidig som man biter i graset og skyter seg i foten for å holde varmen, har i snart et decennium insistert på at man skal publisere sine tanker. Ikke bare for Gud, men også hvermannsen. Jeg har ikke sett hvorfor, og gjør det fortsatt ikke helt.
Jeg har bitt meg fast, med alle mine 32 solide tenner, i mine argumenter om at det jo må være intenst uinteressant for resten av verden å lese hva jeg som individ måtte finne på å mene om dette og hint, saker og ting, stort og smått.

Men altså; etter 10 år med et i beste fall skjevt blikk til diverse steder hvor folk og ikke minst, etter min mening, fe, publiserer sine greier og meninger og faktisk FÅR LESERE på det, så må jeg ta rev i spinnakeren som stort sett er et motvindsseil, og innse at det på denne merkelige blå kloden åpenbart faktisk FINNES noen som gidder lese det, og til overmål iblant sågar kommentere det som blir skrevet. Av meg og av andre selvoppnevnte synsere.
Utrolig, men ikke desto mindre tydeligvis altså sant.

Så godtfolk, her kommer jeg. Blir det for galt så husk at det er unge fremadstormende Solstad som er moralsk ansvarlig for at du blir utsatt for mitt tankegods. For det kan nemlig på ingen måte garanteres at du ikke vil bli provosert av det som dukker opp her.

Skitt fiske.