Jeg kjenner en liten jente.
En utrolig vakker og sart sjel.
Hun er nydelig som en Engel, men tror det ikke.
Hun appellerer til så mange sider i meg, men tror det ikke.
Hun gjemmer seg i stedet for å vise seg.
Vegrer seg for å gi av sitt sinn, sin skjønnhet.
Har så mange kvaliteter.
Hennes tilstedeværelse flagrer i tvilens skiftende vind.
Er der. Er der ikke.
Små nålestikk av utlevert personlighet
forteller meg
at hun egentlig gjerne vil dele.
Fortid, nåtid, kanskje fremtid.
Jeg ser en indre skjønnhet som i gammaglimt lyser opp hele universet.
Jeg blir varm i sjelen. I kroppen.
Hun er redd. Redd for å såre.
Redd for å bli såret.
Redd for å forsvinne dersom hun gir bort sine følelser.
Seg selv.
Hun er i ferd med å forstå.
Tror jeg.
At vi må leve nå. I dag. Hver dag.
At det haster.
For vi skal være døde så veldig lenge.