Egypt og Mohammed Obama | Thorfinn Arnesen

I mange sammenhenger blir det å være litt naiv tenkt på som en litt mild og nesten søt form for dumhet.
Ikke dum på den måten at du er elendig i matte og fysikk, men en rev i sløyd. Neida.
Men på den måten at vi i fellesskap trykker til vårt bryst det som ved første øyekast ser ut til å være noe vi liker å tenke på som ”snilt” og tilsynelatende er ett uttrykk for støtte til mennesker, grupper eller nasjoner som har det vanskelig.

At Obama er en fin fyr med velsmurt snakketøy er det ingen tvil om. Jeg er selv blant de som ble veldig glad over at vår merkelige verden faktisk har kommet så langt i rotteracet at vettet ser ut til å hale innpå styggedom som innbilt raseoverlegenhet, hensynsløst profittjag, dumskap og mangel på godt bondevett.
Hmm. Det hørtes ut som en beskrivelse av de amerikanske sørstatene ser jeg, men det var naturligvis ikke tilsiktet.

At alt dette kunne vært unngått dersom vi hadde latt kvinner styre verden er en hel annen sak. Som garantert ikke får ligge i fred, men vi tar det en annen gang.

Mohammad (Ja, han heter det) Obama tar til orde for at diktatoren Mubarak ”må stå bak sine løfter” om demokrati, økonomiske reformer, samfunnsutvikling osv.

Løfter som kommer dagen etter han har beordret internett stengt, lagt ned mobilnettet og ærklært portforbud.

Åja, nevnte jeg at det ble ærklært unntakstilstand, en grunnlovsregulert rett til å sette andre lover til side, og som gir politiet rett til å drepe folk dersom de finner det riktig.

Når dette ble ærklært sier du?? For ca 30 år siden!

Denne selvoppnevnte diktatoren har brukt landet til eget forgodtbefinnende i snart en generasjon. Han har feid unna all motstand.
Gjennomsnittsalderen i landet er rett over 30 år.
Og når vi nå snakker om naivitet kan vi jo bli enig om at det er da ergelig at helsen er så skral blant regimets motstandere når de når en viss alder…

Dobbeltmoralens hjemland USA fornekter seg ikke i denne saken, slik det pleier å være der man med en ikke altfor fintfølende nese kan kjenne dunsten av olje…

Selv om jeg ikke et øyeblikk betviler nåværende presidents integritet og gode hensikter, så har han en nasjon i ryggen som til alle tider, helt siden en dust av en spansk sjørøver bommet stygt med sekstanten og gikk på et skjær i Kariben for noen få hundre år siden, har hatt et sterkt ønske om å være verdenspoliti og klodens herskere.

Det har endret seg lite som ideologi. Men mye som teknologi.

Det at Obama nå maner til fred og fordragelighet er vel og bra, og en fin ting på alle måter.

Men med et minimum av kjennskap til hva Egypt, Yemen, Jordan og andre stater i regionen har av kaniner med USA, så blir det med en kraftig bismak at man hører på disse talene og leser artiklene.

USA, krigsmaskinen og imperialist-lokomotivet USA, er helt avhengig av den stabiliteten som disse strenge regimene gir for å ha kontroll på denne siden av globusen. Det er noen få mennesker i hver av disse landene som besitter den reelle statsmakten, kontrollerer det militære, som er forbausende godt og amerikansk utstyrt, og som styrer opprørspoliti og rettsvesen. Hvis man nå kan bruke et så fint ord på filialer av politiske slaktehus.

Naivt slutter å være søtt hvis vi går på denne bløffen også.

Men det er et stort MEN; Når nå situasjonen er slik den er, så er det fint lite vi kan gjøre, vi som ikke har noen innflytelse på kort sikt, men må sette vår lit til de som snakker på vegne av vår lille nasjon, og som vi en gang hvert skuddår selv velger å la oss lede av.

Det beste er antagelig å ha flere tanker i hodet samtidig.
1. La oss støtte alt og alle som ,uansett motiv, kan roe ned situasjonen og begrense menneskers lidelse og frykt.
2. La oss gi uttrykk for at vi følger nøye med, og ikke lar oss lure av store ord og fakter.
3. La oss ikke gå i den gode gamle fella at når sakene ikke lenger gir salt i grøten til journalistene, ja så er problemene over.

Den gode naiviteten, den som har sitt utspring i uskyld, dens dager ser ut til å være talte.

På litt samme måte som gamle dagers dommedagsprofeters ord og dystre spådommer etter hvert ikke kunne beholdes av dem selv, men ble til noe annet, noe alle eier.

Undertegnede er en uforbederlig optimist. På egne og andres vegne. Og det er faktisk fullt mulig å være det samtidig som man ikke lukker øynene for virkeligheten.
Jeg ser skriften på veggen slik veldig mange gjør for tiden, det er så, men jeg tror på prosesser i stedet for undergang og endelige løsninger.

Hvilken skrift sier du? På hvilken vegg? Og hva står det der?

Svaret er enkelt. Det er din skrift, din vegg, dine ord og dine bilder.
Sett av et kvarter uten forstyrrelser. Gå inn i et helt mørkt, stille rom. Lukk øynene. Vend oppmerksomheten innover i stedet for utover. Pust dypt og vent til det kommer til deg…