-Det er ikke barebare.
Det er et flittig brukt norsk uttrykk når vi ikke finner noe lurere å si i øyeblikket. Og noen ganger er det helt sant. At bare ikke er bare.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099764

Forskerne som utrettelig sitter med sine følehorn langt ut i universet har oppdaget en dobbeltstjerne rett i nabolaget vårt.

En dobbeltstjerne er enkelt sagt ikke noe mer vrient enn to stjerner som innbyrdes er helt avhengig av hverandre for å gjøre greia si og bli der de er.

Disse tingene kommer som et resultat av intens leting etter såkalte eksoplaneter, planeter som likner jorden men befinner seg utenfor vårt eget solsystem.

At vi leter etter en ny boplass når den vi har begynner å bli sliten, er ikke noe nytt. Når det begynner å bli tynt med ved til å fyre oppunder grøtgryten med, og vi må gå over stadig flere bekker etter vann, da sender vi noen fremsynte og friske fra stammen av sted for å finne en ny egnet plass å reise vårt telt.

Dobbeltstjernen man har oppdaget nylig ligger altså i astronomisk sammenheng så å si rett rundt hjørnet. Kun fattige 75 lysår unna. Den er interessant av mange grunner åpenbart, og veldig spesiell siden den er så kald. Vi er vant til å tenke på stjerner som noe stort, lyst og glovarmt.
Men denne, eller disse, er små, puslete, uten lys og holder ikke høyere temperatur enn kaffen på Seven Eleven på en bra dag. Eller dårlig, dersom det er den dagen kaffemaskinen er nyoverhalt og du brenner tungen av deg ved den første grådige slurken. Litt ettersom man ser det.

75 lysår. Javel. Lokale greier. La oss sammenlikne litt for å se hvor lokalt dette er, sett her nede fra vår blå lille klinkekule. Astronomene har sin regnestav, vi andre har vår.
Vi tar to ting vi kjenner godt. Mobiltelefon, og romferga Challenger. Den siste ikke fullt så utbredt som den første, men de fleste som har mobiltelefon har antagelig et forhold til den også.
Challenger er, eller var, siden den er parkert for godt, ganske rask. Bortsett fra romsonder og diverse mer eller mindre vellykkede gadgets laget av NASA den raskeste farkosten vi har. Og i hvert fall som kan tenkes å frakte med seg noe gods av betydning.

Romfergen Challenger kan nå hastigheter på ca 29 000 kilometer i timen. Fort synes vi. Omregnet i dagligtale er det så fort at romfergen vil ha flydd fra Oslo til Gardermoen på den tiden det tar deg å si jasså. Bokstavelig talt nesten, siden den flyr over 8 km på ett eneste sekund.

Lysår er jo ingen tidsangivelse selv om det høres slik ut, men et lengdemål, et mål på avstand.
Den avstanden lyset tilbakelegger på et år.
Så hvis vi tenker oss at vi benker oss i baksetet på Challenger da, og fyrer opp alt vi har med retning mot CFBDSIR-1458+10B. Som er det heller prosaiske navnet på denne dobbeltstjernen. Estetikk er nok ikke gutta på NASA`s sterkeste side.
Men hvis vi altså gir full gass med begge hender og begir oss med frisk mot til denne stjerna i nabolaget, så er det rikelig med tid til å nyte nistepakker, lese eventuelle medbrakte bøker og så videre. Jeg vil anbefale et par skikkelig tykke bøker.

Med fullt pådrag vil det nemlig ta ca 37237 år. En vei.
Jeg mener ikke å slå kaldt vann i blodet på tilhengere av den alternative retningen som venter spent med blanke øyne på en flåte romskip fra Pleiadene ved juletider i 2012, men med vår antagelig sørgelig begrensede viten om transport over lengre strekninger er dette de fakta vi har å forholde oss til akkurat nå.

Og jeg er ganske overbevist om at man i fremtiden vil flire godt av at vi sved av flere hundre tonn med drivstoff bare for å komme oss til månen. Og hva ærend hadde vi forresten der?

Hvis vi tar den andre tingen vi kan greie å forholde oss til når det gjelder tid og sted, mobiltelefonen, så kryper virkeligheten enda et hakk nærmere.

For hypotesens skyld innbiller vi oss at det allerede hadde reist noen dit bort, altså til CFBDSIR-1458+10B. Og at vi kjente noen der og ville sende en SMS, la oss si en gratulasjon på bursdagen deres. Eller kanskje en MMS, en sånn med hipp hurra og kake og flagg som vaier i vinden.
Hvis du sender den på vedkommendes bursdag, og setter deg til for å irritere deg litt over manglende respons, da må du vente lenge. Fra du trykker send til du kan forvente å få et svar selv om bursdagsbarnet svarte sporenstreks, så vil det gå over 150 år.

Alt er relativt sa gamle Einstein. Men det var jo lett for han å si. Så vidt meg bekjent hadde han ikke engang mobiltelefon. Og godt var kanskje det, han var jo beryktet for en litt slapp holdning til monogami, noe en del av oss har erfart passer svært dårlig sammen med mobilbruk til tider. Gjerne litt sene tider.

Så nei, det er ikke barebare…