Billy Oskarsson så på morderen med sine babyblå øyne.

– Så du vil “forsvinne”, bli borte liksom?
– Ja, som jeg sa i telefonen.
– Du sa det ja. Trøbbel med kona sa du.
– Stemmer
– Og for en helvetes måte du løste det problemet på!
– Så du har lest avisen idag da? Han jeg fikk nummeret av sa at du ga faen?
– Jepp. Jeg gir faen. Bare du betaler så er din business din business, og min er min. Men det blir ikke billig når du har gjort det på denne måten.
– Vet det. Men som jeg sa holder jeg igjen 250 tusen til jeg vet at dette er i orden og ikke noe juks.
– Greit for meg. Du er ikke den første jeg fikser en ny identitet for. Dette kan jeg skjønner du. Og du ville til England var det så?
– Ja. Har ei dame der. Starte nytt ikke sant?

Billy mumler for seg selv mens han leter etter noe i skuffen på det digre brune skrivebordet. Kontoret i halvetasjen over produksjonslokalene er støvete og mørkt. Eneste lyskilden foruten det vesle vinduet med ugjennomsiktig glass er en flaskegrønn skrivebordslampe fra Ikea på det tunge skrivebordet.

– Du fikk med deg at jeg må ha en erklæring på at de 250 tusen er mine hvis det skjer deg noe. At du stryker med før fristen til å betale resten er ute for eksempel?
– Ja, alt er ordnet med banken. Har kopien her i konvolutten sammen med pengene.
– 500 tusen i kontanter?
–
Morderen leverer den tykke grå konvolutten til den kortvokste mannen bak skrivebordet

– Ja. Svindyrt spør du meg.
– Åja? Du synes det burde være gratis å slippe unna når du har slått i hjel kona med øks? Dette er faen meg billig skal jeg si deg. Mange har betalt mye mer enn det.
– Jada jada. Hvor fort kan du fikse dette?
– Fikser det idag. Med det samme.
– Idag? Fint! Litt vanskelig å ta inn på hotell under eget navn inatt hvis du skjønner hva jeg mener. Har jo vært på nyhetene denne greia, hehe.

Billy ser på mannen med et kjølig blikk som forteller omtrent hvor mye forakt han har for denne fyren, og tenker:
– “Han står faen meg her og flirer mindre enn to dager etter å ha hugget hodet av sin egen kone”
–
– Ser ut til at penga er i orden. Bli med ned så ordner vi papirene.
– Har du dem ikke her?
– Nei. Sven fikser dette nede i hallen. Han må ta bilde til passet ikke sant. Og stempel og sånn….
– Ok. Og denne Sven er til å stole på?
– Hehe. Hvis det er noen man kan stole på så er det Sven. Han nyter denne jobben…
– Javel. Men jeg skjønner ikke hvordan dere gjør det. Dette stedet er jo litt spesielt kan man si. Ikke det man forbinder med komplisert forfalskning av pass og papirer.
– Har hørt det før ja. Men vi har våre metoder skjønner du. Du forsvinner, det er sikkert. Ingen kan spore deg opp. Du har jo 250 tusen som garanterer det.
– Sant nok. La oss gå å få dette i gang.
– Følg meg. Og pass deg for maskinene i hallen.

De går gjennom produksjonshallen med et halvt dusin maskiner som brummer og går. En tung søtlig lukt forteller sitt tydelig språk om hva som blir produsert. Den litt spesielle kunden går et par meter bak fabrikkeieren uten andre tanker i hodet enn at han faktisk har sluppet unna med å kverke den ufordragelige og plagsomme merra han var så uheldig å gifte seg med for fem år siden. Han gleder seg til å komme til London og treffe den jenta han har møtt der borte flere ganger før på forretningsreiser.

De passerer gjennom en stor skyvedør beslått med rustfritt stål inn til et annet rom, og Billy´s “gjest” legger forbauset merke til at støyen fra fabrikkmaskinene nærmest blir borte når døren lukkes bak dem.

– Dette er Sven. Han vil ordne resten for deg.

Sven er en stor, fet mann med et hvitt skittent forkle utenpå en skitten kjeledress av blå dongeri. Fett tynt hår ligger ned i pannen og øynene har en sløv, nesten feberaktig glød ved seg. De glimter til idet den fremmede kommer inn sammen med Billy. Rommet har betonggulv som er mørkt av væte og en stram rå lukt som gjør kunden urolig. Han henvender seg til Billy:

– Hva er dette? Trodde vi skulle ordne med papirene?
– Slapp av. Sven ordner bildene her nede mens jeg henter papirene. Du ser vel hvor fint lys det er her i forhold til kontoret? Til passfotoet ikke sant?
– Jo, men…
– Sven! Dette er kunden jeg fortalte deg om. Du vet hva du har å gjøre?

Sven svarer ved å nikke energisk med hodet. Han sier ingen ting, men øynene gløder mer enn før og et flir brer seg over det fete, glinsende ansiktet.

– Sven fikser dette, og så henter jeg passet oppe på kontoret. Kommer tilbake straks, greit?
– Jaja. Men fort deg. Blir nervøs av denne fyren.

Morderen er tydelig blek nå. Han ser på Sven og tilbake på Billy, som snur seg og går mot døren. Billy går ut av rommet og det høres et oljet tungt klikk idet døren låses fra utsiden. Med et måpende utrykk i ansiktet snur han seg for å spørre denne Sven hvorfor døren blir låst. I det samme ser han Sven løfte noe ut av en slags verktøkasse som står langs vindusveggen i rommet. Det er en stor, tveegget øks….
**

Billy Oskarsson går rolig gjennom produksjonshallen på vei mot trappen til kontoret. Han smiler. Da han startet egen business for 20 år siden hadde han aldri trodd at en liten fabrikk for produksjon av kattemat på den svenske landsbygda skulle bli så lønnsom…