Det er hyggelig å se igjen gamle naboer. Men det finnes hederlige unntak. Jeg opplevde et slikt unntak forleden dag. Og la meg straks si at det ikke er noe å laste den gamle naboen for, han gjorde bare jobben sin. Litt ordentlig…
Jeg har nettopp byttet bil. Fra en kjapp tysk strømlinjet sak til drøye 2,5 tonn jern fra «over there» med en tilsvarende romslig bensinmotor med et ego av det slaget som ikke lar seg be to ganger hvis du ser bittelitt hardt på gasspedalen.
Bilen, kjøpt av en hyggelig fyr fra laangt nord i vårt langstrakte land, ble hentet i Stjørdal tidligere på dagen. Turen hjem tok 9 timer og 45 minutter, men altså avbrutt av et «møte» med min tidligere omtalte forhenværende nabo.
Møtets hendelsesforløp var dette:
Jeg har sittet og kost meg med min nye doning i drøye 9 timer. Uansett komfort og vellyd fra et overdimensjonert hi-fi anlegg så er dette lenge. Man lengter hjem. På motorveien tenker jeg slik jeg alltid har gjort, at det å ligge «10 over» er greit, et hverdagslig lovbrudd, stort sett akseptert i de fleste sosiale lag. Årevis med kjøring på denne måten har gått aldeles utmerket, og jeg har sågar ved en anledning ved et uhell passert en uniformert politibil på denne måten uten at det fikk noen som helst konsekvenser. Konklusjon; dette er greit.
Gammel vane osv, jeg hentet min nyinnkjøpte bruktbil, la i vei sørover og fulgte mitt mønster som alltid. 10 over.
Da jeg nærmet meg Tønsberg lå jeg altså på cruisekontrollen i ca 110 i 100-sonen og var vel tilfreds. Passerte et par trailere og var glad for å nesten være framme. Og så.
Blålys og febrilsk blinking med disse nymotens xenon fjernlysene. Fjas og jåleri, men det ble uansett ganske tydelig at det var adressert til meg. Jeg syntes at det var litt i overkant mye oppstyr og bruk av effekter for å ligge såpass lite over fartsgrensa, men svingte av på neste avkjørsel slik det sømmer seg når øvrigheten ber om oppmerksomhet.
Og da jeg og UP-bilen hadde stoppet i veikanten og vedkommende myndig kom gående bort til min bil ble vi begge oppmerksom på at vi kjente hverandre. Men akk, for sent. Den moderne teknologiens svøpe smalt, og det var ingen vei tilbake. Jeg tenkte at javel, da blir det vel en irettesettelse. Men neida. Han beklaget så mye men det var lite han kunne gjøre da dette var foreviget og allerede lå i statens mangslungne arkiver. Og det var da den kalde sannheten gikk opp for meg.
Jeg har sertifikat på det meste det går an å rulle på en vei. Og jeg visste jo, vel og merke når jeg fikk tenkt meg om at det, når du kjører en bil med totalvekt over 3500 kilo, altså pr definisjon lastebil, er det en øvre grense på 80 kilometer i timen. Jeg tenkte 100 og gikk for 10 over… Tabbe.
Faktum var, ifølge kameraet i UP-bilen, at jeg i stedet for 10 km/t over lå 27 km/t over. Det var skikkelig dårlige nyheter.
Naboen kunne berette at dette heldigvis var noen kilometer fra å bli fotgjenger på heltid.
Det som var litt mindre heldig, i hvert fall sett fra min lommeboks ståsted, var at jeg nettopp hadde kvalifisert meg til å sponse UPs julebord for 2014 med kroner 6500.

Moralen her er ganske klar: Dersom du irriterer vettet av deg bak en svart SUV som til tross for 300 HK under panseret kryper fram i 80 kilometer i timen i 100-sonen, så er det bare å ringe UPs hovedkvarter i Stavern på 3313 4400 og få ut frustrasjonen.
De holder til på Politiskolen, så prøv å la være å le hvis den som svarer har litt rar stemme …