Begivenheters gravitasjon, den kraften som gjør at et punkt i tiden trekker deg tilbake mot noe som hendte. Alle ting i hele universet har sin egen tiltrekningskraft. Det er selve betingelsen for eksistens. Vår vakre blå klodes gravitasjon er en slik eksistens. Men jeg tror tanker også har det. Og følelser. Jeg har hele mitt tenkende liv vært glødende opptatt av universets gåter, både det ytre og indre univers. Teknikken og filosofien. Selv om jeg måtte bli voksen før jeg skjønte at alt vi tenker er filosofi, hver dag. Jeg liker tall og fysikk. Jeg tror det er fordi det er så absolutt, så målbart. Men tall har også sin poesi, sin skjønnhet. Tellus, jordens velklingende navn, holder på det som er sitt. Ved hjelp av gravitasjonen. Det gjør alle andre himmellegemer også. Solen holder på jorden som sin egen. Melkeveien holder på sine soler. Universet holder på sine galakser. Hva eller Hvem som holder på sine universer er noe jeg tenker en del på.
Kan vi unnslippe ting i tidslinjen, i vårt indre univers? Kan vi unnslippe gravitasjonen? For å forlate jordkloden, vinne over dens gravitasjon, må vi bruke en masse energi. Vi klarte det til slutt. Fordi vi skjønte hvordan. For å reise hjemmefra, mot andre steder i virkeligheten, må farkosten ha en hastighet på noe i nærheten av 28 900 kilometer i timen. Jeg synes det tallet absolutt har sin egen skjønnhet. Det er noe magisk ved det. Tall er kanskje for mange en usexy og triviell ting, men de blir ikke mindre viktige av den grunn. Spørsmålet, det helt store, kanskje det største, blir dette;
Ønsker vi det? Ønsker vi å forlate den vakreste planeten i hele solsystemet, ja for alt vi vet i hele universet? Velger vi å gjøre det? Og i tilfelle hvorfor? Vi vet hvordan. Det er i den store sammenhengen ikke engang særlig fysisk vanskelig. Og dersom vi virkelig gjennomfører det, tar avgjørelsen i et øyeblikk av eventyrlystent overmot og beslutsomhet tuftet på kald matematikk og logikk, vil vi komme til å være like sikre på at det var riktig ettersom ferden blir stadig lenger?
Eller vil vi se ut gjennom glassene og se dette uendelig vakre forsvinne langsomt bak oss. Glemme logikken, beslutningsgrunnlaget vi satt samme med hodet. Og hva vil erkjennelsen av at vi kanskje aldri skal komme tilbake gjøre med oss? Tilsynelatende går ferden utover saktere og saktere. Stillheten blir etterhvert øredøvende. Lyden av støy blir snudd opp ned og erstattes av savn. Alt det kjente, kjære, det vi tok for gitt og ikke kanskje ikke engang visste at vi hadde, det fjerner seg. Verdier blir snudd, ting endrer fortegn. Og eventyrlysten, den som var så stor og sterk og klar, den blekner, blir uviktig. Erstattes mer og mer av et kaldt stor mørke.

Den mister sakte, men sikkert, sin tyngdekraft.