Hmm. La oss gjøre et lite tanke-eksperiment slash sannsynlighetsanalyse. Hvis du bodde på en fjern planet, og hadde teknologi til å reise til andre solsystem og planeter, ville du valgt Jorden? Og hvis du valgte Jorden, ville førstevalget for landingsplass da være Hessdalen (Hæssdarn) midt i skauen i Trøndelag?
Og dersom den nå ble slik at du tilfeldigvis ved et uhell landet der første gangen, er det da sannsynlig at du ville gjort det igjen?
Ja, jeg bare spør altså…

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_trondelag/1.8307966

Jeg er først i køen når det gjelder å omfavne ny teknologi, og gammel også, for den saks skyld. Og jeg er over middels interessert i vitenskap som har med tid og rom å gjøre.
I tillegg til en tendens til å være litt mindre skeptisk overfor UFOer enn kvaliteten på tomatene på ICA, så skulle man tro at summen ble en kjempenerd hvis heftigste filmopplevelse var Star Wars.
Det helt siste stemmer faktisk, men la nå det ligge.

Selv med den beste vilje og et åpent sinn er det nødvendig å se på realitetene. Vi er mange som drømmer om at vi en dag skal få besøk av andre sivilisasjoner fra andre solsystem.

Det er empirisk sett svært sannsynlig at vi i dag vet lite eller ingenting om det som i fremtiden vil være drivkraften i maskinerier, energiproduksjon og utstyr for fremdrift av smått og stort.
At vi har en idè om hva det kan tenkes å bli er en trøstende tanke. Vi tenker oss kald fusjon, biogeneratorer, maskiner som går på vann og andre mer eller mindre vitenskapelig baserte ting.

Når det gjelder å vurdere muligheter for det ene eller det andre uansett område av vitenskapen, uansett fagområde og i enhver situasjon vi står overfor, så har vi det samme verktøyet. Dette verktøyet er det eneste vi har. Vår erfarte og akkumulerte kunnskap.

Vi har ikke noe valg enn å bruke det vi vet akkurat nå til å se på et fenomen uansett beskaffenhet.

Selv ”trekies” (du vet det hvis du er en) må innrømme dette. Men håpet og gleden ligger selvsagt i den opplagte ting at de som evt besøker oss fra et annet stjernesystem har annen teknologi enn oss, og at vi dermed likevel kan kose oss med tanken på at vi blir besøkt stadig vekk.

Det vi vet, sånn omtrentlig, om det å ta seg frem over store avstander gjør det vrient å se for seg at noen har tatt turen til vår avsidesliggende krok av universet.

Vi, menneskene, har hittil prestert å lage diverse maskiner og farkoster som stadig går fortere. For å hoppe til den raskeste varianten så er det romsonder som vi har sendt ut for å utforske nabolaget.

Voyager 2, som ble sendt opp så tidlig som i 1977, er en av få sonder som det har latt seg gjøre å måle hastigheten på. Ved hjelp av slyngkraft, altså det å benytte andre himmellegemers tiltrekningskraft, og det å avfyre en såkalt apogèe kick motor, så har Voyager oppnådd en hastighet på 17.4 kilometer pr. sekund, eller 62 640 kilometer i timen.

Denne motoren er noe så lite spennende som tre små tanker med kjemikalier som sprøytes samtidig ut ved høyt trykk og antennes. Den brenner i noen får sekunder og så er den brukt opp… Men det vesle dyttet dette gir, sammen med tyngdekraften sonden påvirkes av gir en akselerasjon som bare fortsetter. Det er ingenting (nesten) i omgivelsene som kan bremse sonden, og det lille sparket er nok til å oppnå denne for oss høye hastigheten.
For å sette det i perspektiv ville det ta ca 2 sekunder å tilbakelegge avstanden mellom Oslo og Trondheim. Eller rundt et halv sekund å fullføre Birken.

Men akk, det monner lite. Så sørgelig lite.

Astronomer er ganske enige om at den nærmeste stjernen med ihvertfall et snev av mulighet for planeter med vilkår for liv er Alpha Centauri. Vi bruker den for enkelhets skyld.
Hvis vi tenker oss av vi klarer å oppnå Voyagers hastighet med en bemannet farkost, ren hypotese altså, så vil turen ta ca 10 000 år.

Veldig lenge å reise. Hvis du for eksempel leser en god bok i uken så vil du trenge 520 000 bøker på en slik reise. Du vil trenger ca 7 millioner liter vann og 36 500 tonn med mat.

Konklusjonen er grei å trekke. Vi har rett og slett ikke peiling på hva vi må gjøre for å reise særlig lenger enn til månen. Det er bare å innse. I mellomtiden kan vi kose oss med underlige tildragelser av ymse slag, område 51 (hvor jeg faktisk har vært), Gry Jannicke Jarlum og altså Hessdalen og lysfenomener.

Jo mer vi vet, jo sterkere blir vitenskapen om hvor lite vi vet.

Det er utrolig flott og tilfredsstillende å leve i en tid som denne, hvor vi har sett at det vi vet på et tidspunkt, det vi ser på som ren fantasi, og det som viser seg å bli en realitet smelter sammen til en herlig røre.

For noen av oss er det beste eksempelet på at science fiction blir til bare science at det allerede i den første episoden av Star Trek ble presentert en ”personlig kommunikator”, en brosje man hadde på uniformen, og hvor man kunne (utrolig nok) snakke med en annen person på et helt annet sted uten ledning mellom bare ved å trykke på en knapp.

Ikke så sensasjonelt i dag kanskje…

Det å være åpen for at ting kan endre seg og at det vi ser på som tull og fantasi i dag faktisk kan bli virkelighet fortere enn vi aner, virker som en lur holdning.

Og vi må for all del ikke glemme at det kun er relativt kort tid siden alle og enhver ”visste” at jorden var flat som en pannekake og at du kunne seile over kanten dersom du ikke passet deg.

Vi ser på det som sneversynt. Lite gjennomtenkt og latterlig. Men den gangen var det fakta som alle var enige om. De som ikke var enig ble ledd av og sett på som tullinger, og sågar rettsforfulgt dersom de ikke lot være å kringkaste sine meninger.

Vi trekker kanskje på smilebåndet av de som ligger i gapahuk i Hessdalen med kikkert og videokamera.

Personlig dropper jeg det hånlige smilet og venter i spenning på neste fly-by.