På tide med mer humor i den grå hverdagen. Skral økonomi overalt og miljødebatt og kriser både her og der. Media flommer over av elendighet. Et evig mas og gnål på alle bauger og kanter. Viktige ting å ta opp og diskutere? Helt sikkert. Like sikkert som at det noen ganger virker endeløst, ørkesløst og rett og slett grusomt kjedelig. Og hvem har sagt at det ikke er lov til å bli drittlei av viktige ting også? Er gråt og tenners gnissel viktigere enn et smil og en god latter?
Men, det er da flere måter å si ting på. Alvor er bra til sitt bruk. Men det er jammen humor også. Så hva med en liten historie om den mye omtalte Globale Oppvarmingen? Kanskje med en vri du ikke så komme…

Hodet over vannet.

Var det ikke det vi sa, sa mange. Og mange sa det gjerne en gang til. Vi sa jo at havene kom til å stige, sa de. Bare tenk på alle elvene som renner ut i det, de sildrende bekkene, for ikke å snakke om alt det dårlige været, alt vannet som øser ned i tide og utide. Det måtte jo bli problemer en dag.

Det var liten trøst i at de fikk rett. Alle måtte flytte opp i åsene. Nordpolen slet seg på grunn av alle strømmene det dårlige været hadde stelt i stand. Den drev sørover, smeltet ved Afrika og skylte bort det som var av ørkener. Sjiraffer fikk vann i ørene, havet ble enda større.
Over hele kloden ble fjell til øyer, regnet hadde ikke tenkt å gi seg, ikke bekkene heller. Øyene ble både mindre og færre. Til slutt var det bare de hvite toppene igjen, de bratte med snø på.
Strømmen gikk og folk spiste frossen ferdigpizza. Svømming ble en folkesport og alle sloss om båtene. Så mye slossing var det, at farkostene sank èn etter èn. Til slutt var det for sent å lage nye.
Så tok pizzaen slutt. Det var dråpen. Folk ble skikkelig sure og døde ut.

En del dyr, som ikke var avhengig av ferdigmat, levde videre. De spiste ting du ikke vil vite om, spiste hverandre, drakk melk fra mødrene sine. Sånt kan man ikke fortsette med i all evighet. Du har kanskje hørt om hvordan livet kom fra havet og opp på land for lenge, lenge siden. Hvordan fiskene fikk dilla på sandstrender og begynte å spare til føtter. Hvordan de spaserte inn på slettene og sluttet å vaske seg.

Nå hendte noe liknende, bare i motsatt rekkefølge:

Da øya Everest forsvant, svømte dyrene i ring en stund, fløt litt på magen og smakte på problemet. Havet var endeløst. Over var det ingenting og under sved det i øynene. De stakkars dyrene hadde ikke noe valg i lengden. Ville de ha mat så måtte de dykke etter den. Fuglene holdt sitt på det tørre en stund til, spiste de siste fluene og fløy så lenge de orket. Klart det var nytteløst. Til slutt klasket de mot havflaten og ble liggende og kave. Alle var i samme båt som det heter, bare uten båt.

De som klarte seg best var de som tilpasset seg livet under vann. De holdt pusten en stund, og utviklet gjelder og sånt. Sånne ting er ikke fort gjort. Tusen millioner år tok det faktisk. Og da hadde de fleste glemt hvordan det hele startet.

Verden var totalt forandret, fylt med nye utfordringer og nye ting å irritere seg over. Korallene var de eneste sikre tilfluktsstedene når de nye rovdyrene truet, rovdyr som ikke gjorde skam på sine forfedre.

Og så var det Korallreven…

En stim av sjøfugler kavet forbi da korallreven forsiktig stakk hodet ut av hiet sitt. Ikke særlig elegant, tenkte han. Et par solstråler hadde lurt seg inn i det lille våtrommet, glitret på veggene og blinket i øynene hans, lokket ham ut av søvnen. Reven snuste varsomt rundt åpningen og strøk noen sjøsniler ut av pelsen. Jommen var de frekke, de sleipingene.

Reven hadde sovet hele natta og var skikkelig tørst. Tørsten var den største plagen i livet hans og saltvann er totalt udrikkelig. Om du har prøvd, vet du sikkert at det gjør deg enda tørstere, at det får tunga di til å henge ut av munnen og magen til å snurpe seg.

Heldigvis fantes det en annen løsning på problemet, en som hadde funket bra lenge.

Korallreven kikket først til venstre, og så til høyre. Han myste med øynene for å se detaljene i vannet, kikket til venstre en gang til, og opp og ned. Så blottet han svømmehuden mellom tærne og svømte bort fra den enorme veggen av korall, ut på dypt vann.

Reven hadde sine streker. Han var da et rovdyr. Han likte å tenke på seg selv som sjømusas største skrekk, men alt i alt var han nok mer bytte enn jeger. Større og farligere skapninger lurte der ute: salte bjørner og sjøleoparder som lot tennene løpe i vann. En del planter var også farlige, som for eksempel knipetangen. Hadde du først fått foten i en knipetang, kunne du like gjerne rope på sjøleoparden så den fikk deg mens du var fersk.

Men egentlig var sjøkua den største trusselen. Ofte var det disse som spiste korallrever til slutt. Men sjøkua var samtidig det dyret korallreven var mest avhengig av.

Reven kjente melketørsten i munnen og økte tempoet på frasparkene…

KUENE hadde forandret seg mest av alle dyr de siste tusen millioner årene.

Den sure smaken av sjøgress hadde drevet kuene til en mer aggressiv livsstil og gav dem smaken på kjøtt. De var som en slags undervanns grizzly-kuer, umulig å sette i bås.

Tennene var ikke så skarpe, men sjøkuene hadde tre rader innenfor hverandre, og tyggemusklene var svært godt utviklet. En sjøku kunne tygge stein om hun ville. På toppen av hodet hadde sjøkuene tre digre horn. Beina hadde utviklet seg til skrekkelige fangarmer som omkranset det myke juret.

Man holdt seg unna sjøkuer midt på natta. Da var de sultne og meget uberegnelige. Men om dagen var de temmelig sløve. Sjøkuene hadde gitt opp å gå på jakt når det var lyst. Alle kjente igjen den merkelige fasongen deres på tusen meters avstand og hadde god tid til å gjemme seg.

(Fortsettelse følger…)