Is på terrassen. Det går an å telle løvene på trærne utenfor
kontorvinduet. Og jeg er ganske sikker på at motoren i bilen, som må tilbringe
nettene utendørs for tiden, vil brumme dypt og litt misfornøyd når vi skal ut å
kjøre etterpå.
Det er med andre ord helt sikkert at det er vinter nå. Den indre vinteren har
også definitivt kommet. Frosten har satt seg. Og den vil vare lenge. Det kan
vise seg å være feil, men akkurat nå virker det slik.
Tiden leger alle sår heter det. Det er mulig det, men når du
står midt oppe i det er det dessverre en fattig trøst. Jeg synes man skal holde
seg for god til å si det i utide.
Det er bare å håpe på at livet lærer av naturen. Nok en
gang. For når bladene går fra grønt, gjennom halve regnbuen og blir brune, for
så å falle til marken, så er det ikke slutten. Tvert imot egentlig.
Når temperaturen synker, dagene blir kortere og andre tegn
viser at en strålende sommer er over, så blir egentlig ikke grønnfargen borte.
Grønnfargen som gir løvtrærne sin vakre og friske glød, den som bæres oppe av
et stoff med det vakre navnet Klorofyll, den blir ikke borte. Klorofyllet
trekker seg bare langsomt tilbake der den kom fra, nemlig mellom barken og
veden. Der legger den seg i ro, forbereder seg på vinterkulden og er treets
frostvæske, bokstavelig talt. Slett ikke ulik den som sørger for at bilmotorer
ikke sprenges av is om vinteren. Den er søt som sukkerlake, det er faktisk en sukkerforbindelse, og ligger der, under den grove grå barken, og bare venter. Venter. Har en engels tålmodighet, i visshet om at det alltid kommer en ny vår, en ny sjanse til å få treet til å våkne til liv, kjenne på solstrålene og
hente sin vår-frokost der nede i bakken og fra den friske, klare luften. Sakte men sikkert strekker den seg opp og ut, fanger duggdråpene om morgenen, varmer seg og begynner å lage nye blader, nye knopper. Livet har startet på nytt. Igjen. Vinteren er over.
For min vinter er nettopp tålmodighet nøkkelordet. Jeg har fått utlevert en hel masse gode egenskaper av Universet, noe jeg takker for hver dag.
Men jeg fulgte ikke med i timen da englene underviste i tålmodighet dessverre.
Nå gjelder det bare å finne nok klorofyll til å vare
vinteren igjennom…