Verden har vasket mitt øye, hjertet er rent som stein.
Jeg har brent meg i sol fra det høye, før jeg druknet i himmelens regn.
Jeg har hvilt meg med fjellet som pute, og hørt stjernene be meg å snu.
De så, jeg var ikke i rute, men ingen har sett meg som du.

Speilet kan slett ikke tale, speilet er løgn og glass.
Så jeg tømte til slutt arsenalet og raserte mitt eget palass.
Jeg ble hersker i herskerens rike, og den minste blant dvergene sju.
Vi så at vi nesten var like, men ingen har sett meg som du.

Nå er jeg lei av teater, av fakter og store ord.
Jeg er lei av galante granater, som blir kastet ved gjøglernes bord.
Jeg har drukket av latter og glede, jeg har luktet på smerte og gru.
Og noen har sett meg tilstede, men ingen har sett meg som du.

Kom, la oss hvile hverandre, nåde får gå for rett.
Vi er sørgelig skjøre og tandre, og vi ville så gjerne blir sett.
Jeg har sett meg som fanget av blikket. Blitt fortalt jeg var aftenens clue,
de så meg men så meg nok ikke, for ingen har sett meg som du…