Det er i vanskelige tider myter oppstår. Hvis det stemmer så er vi inne i en tid hvor det kommer til å bli til lagt grunnlag for myter, mange myter.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/terrorisme/artikkel.php?artid=10093081

Jeg tror myter er en slags langsiktig helningsprosess i stor skala, noe vi trenger for å forklare eller kanskje til og med bortforklare ting som er vanskelig for oss som mennesker og som utpregede flokkdyr.

Myter oppstår gjennom en prosess som kanskje er godt illustrert i en sammenlikning med hvordan perler blir til. Hvordan en perle dannes i en østers. Perler er vakre, men resultatet av en grusom og lite trivelig prosess.

Et fremmedlegeme, i de fleste tilfellene en levende parasitt, kommer innenfor skallet og fester seg til forplantningsorganene til østersen. Parasitten er der for å spise kjøttet.
Dette opplever bløtdyret, som til tross for sitt knallharde ytre østersen det jo er, som et traume. Og når det ikke kan støte ut inntrengeren på vanlig måte, altså ved å bruke musklene til å la sjøvann strømme gjennom og rense innsiden av skallet, så reagerer det med å sprøyte ut en væske som dreper og innkapsler inntrengeren. I det som blir det første laget med perlemor.

Det høres forenklet ut, men det er det som skjer. Mirakler er ofte minuskuløse.

Resten av sjødyrets lange liv blir en kamp for å overleve med denne inntrengeren i skallet. De blir deformert, noe som andre artsfrender registrerer og reagerer på ved å utstøte dem fra kolonien.
Mange dør, og resultatet av tragedien blir noe vi mennesker verdsetter og beundrer, en ekte perle.
En perle er altså den vakre sarkofagen til noe som engang var en dødelig trussel.

Den vitale ingrediensen her er tid. Tiden leger alle sår heter det. For menneskene blir det å lege sårene etter et veldig historisk traume en prosess som i likhet med østersens kamp for livet handler om å innkapsle skrekken og sorgen i myter og metaforer, i språklig og kunstnerisk skjønnhet.
Når tilstrekkelig mange generasjoner har gått, vil man ha fremstilt et objekt som kan beundres og verdsettes. En myte eller en mytologi.
Noe som kan fremstilles kunstnerisk, som kan gjenfortelles i form av en legende, et skuespill eller et ritual. Ting som til og med kan fremstilles for barn uten at de skades av det, tvert imot.
Et fokus for samfunnets stolthet, noe som forsterker folkets følelse av egenverdi.

En myte kan derfor kanskje kalles et kulturelt forsvarssystem?

Men altså fryktelig langsiktig. Noe en del av oss ikke er så gode til å se noen umiddelbar verdi i. Og vi har da saktens rett også, nettopp fordi det er så langsiktig…

Det at tiden leger alle sår er helt opplagt sant. Men når vi står midt oppe i det, når sårene er mange, vonde og åpne, så er den slags innlysende informasjon til liten eller ingen trøst.

Østersen som har kjempet et liv for en eneste perle i et perlekjede har overhodet ingen glede av bærerens begeistring, eller giverens glede.

For mytenes og perlenes produsenter er sluttresultatet likegyldig.

Vi trenger holdninger hvis resultat ikke er dannelse av myter. Vi trenger medmenneskelighet som hindrer traumer som fører til dannelse av perler…

Men jeg tror kanskje at mest av alt trenger vi å forstå noe viktig i forhold til de mange og store konflikter vi i disse tider ser oppstå rundt oss. Forstå dem i lys av de dramatiske omveltninger naturen har satt i gang. Og som vi antagelig bare har sett en smakebit av, og er fullstendig prisgitt.

Jeg tror det er riktig og viktig å se vår verden, jorden og jordklodens omkringliggende systemer, som en organisme, èn enhet, et system som har mange elementer i seg og som spiller på samme lag med samme mål. Med samme forsvar og samme fokus.

Som en østers som bruker sine evner og muskler for å slippe å danne en perle…