Nå er noe man bare har. Og det er noe man har felles med alle andre. Det er ingen som ikke har nå.

Jeg har så mange øyeblikk som gir meg glede. En glede som er der, som er basert på nåhet.

Jeg har vel ikke for vane å være personlig her. Men kanskje det er på tide? Jeg har to utrolig flotte unger. Og en mor til ungene som jeg er glad i. Det er en ting å være takknemlig for. Og det er jeg virkelig.

Og så har jeg en fantastisk flott kjæreste. Ikke bare er hun smellvakker, men forståelsesfull og tolerant. Noe som kommer godt med i mitt tilfelle.

Det er ikke alltid så lett å være mann. Vi har mange greier ved oss som kan være vanskelig å forstå.

Og det å prøve så godt man kan er ofte ikke godt nok.

Men å prøve er i hvert fall et skritt på veien? Eller?

Det å sette pris på øyeblikket, tenke at NÅ er nå. Glede seg over det som er bra og ikke gråte over spilt melk. Det er viktig. Tror mye hadde blitt bedre hvis vi gjorde det mer…