Den sterkeste konflikten. Kanskje bildet på klisjeen ”hjertesorg”.

Å elske noen man ikke liker. Ha stor, nesten uendelig kjærlighet og samtidig gang på gang få bekreftet at personen du elsker fungerer etter et system du forstår, men er som du er veldig uenig i. Mangel på verdier du setter høyt.

Det å stole på eget verdigrunnlag er en viktig ting for oss.

Det å betrakte alle andre verdigrunnlag enn ens eget som mindreverdig og feilaktig er en egenskap som er lite smigrende.

Det er den slags egenskaper som fører til konflikt, uvennskap og destruksjon.

At noen velger å fastholde disse egenskapene av en negativ selvforsterkende og tilsynelatende selvbeskyttende årsak er umulig å forholde seg til når kjærlighet og toleranse er det en selv setter høyest.

Bortsett fra Gud Universum er det ingen som har noen som helst rett til å dømme noen som helst for noe som helst.

Det å sette seg ut over dette faktum er et overgrep på selve livet, motbydelig og en gudefornærmelse. For noen blir det å heve seg over andre selve drivkraften.

Ethvert menneske er født med en sjel, og det kan ikke forlanges av noen at den skal endres eller forandres for å tilpasse seg en annens sjel.

Tvinges man, vil det oppstå et mørke som aldri vil bli opplyst.

Den som vinner på et slikt grunnlag vil alltid tape. Alltid.

Det ligger til grunn i selve skaperverket at positivitet seirer over negativitet.

Ondskap er en puslete og svak energi i forhold til kjærlighet. Likevel roter vi det til og blander alle mulige ingredienser inn i vår kjærlighet.

Det å elske og tape er det ultimate nederlag tror jeg.

Det virker veldig lite trolig at det og elske og vinne vil skje uten at noen vil et under.

For det skjer ingen under uten at noen vil det.

Hvorfor skulle det da være et under?