Om alene gjør sterk?
Mester Sun Zi sa: «Å kjempe et slag og vinne, det er nest best» Det går fint an å argumentere for hvorfor alene gjør sterk. Men det danner ingen god mening å gjøre det. Og jeg tror det er så enkelt som at styrke, seiere og vunnede slag ikke automatisk gir noen lykke. Jeg tror ikke lykke engang er med i det regnestykket. Kanskje til og med tvert imot. For hva seirer vi over dersom vi allikevel ikke er lykkelige? Eller i det minste glad? For er det en menneskerett å være lykkelig egentlig? Kan vi forvente det? Og hva er lykke? Jeg tror, og det er min erfaring, at det å bestemme seg for å søke nettopp lykken, er et godt stykke på vei. Jeg mener lykke er en veldig enkel følelse. Lykke for meg er å befinne seg i et øyeblikk hvor man ikke ønsker seg et annet sted, et annet selskap. Jeg tror lykke er like mye en personlig egenskap som en tilstand. Jeg vil ha den lykken, den følelse, tilbake. Jeg vil lete med lys og lykte. Om det er en seier?
Det vet jeg ikke, men jeg vet sikkert at det ikke er et tap