Jeg tror livet er en kontinuerlig tilblivelse. En serie tilstander i en lang rekke. Det kan virke som om disse tilstandene, eller kanskje stadiene, i våre liv trenger hverandre for å fungere riktig og tilfredsstillende.
Livet kan på en måte bare leves forlengs, og bare forstås baklengs.
Erfaringer er nettopp slik de er fordi de bygger på et fundament. Forståelse er ikke en frukt man kan plukke på et tre. Livene våre må bygges sten på sten. Det nytter ikke å hoppe over en rekke med mursteiner nå man bygger en vegg. Eller et liv.
Jeg tror en av de store feilene vi gjør er å prøve å bli på et nivå, et stadium. Vi klorer oss fast, tenker av vi vil ha det slik vi har det, at vi ikke ønsker å gå videre, erfare mer, møte flere mennesker. Det er å dø litt tror jeg. Og da oppstår det en indre konflikt, et misforhold mellom en overordnet vilje og en vilje som er et produkt av intellektuelle prosesser.
Underbevisstheten trekker oss mot neste stadium antagelig, enten vi vil eller ikke. Og det er da vi opplever at ting rakner, at virkeligheten biter oss…
For hvem av oss har ikke opplevd at når ting går i stykker så fører det alltid til en ny erfaring, til møte med nye sjeler, steder, opplevelser.
Det er mye lettere å la seg drive med strømmen enn å svømme oppover elven. Og det kan se ut som om det er riktig, jeg mener at mye tyder på det. Og hvor mye mer vil man ikke se av bredden på den måten…
Kanskje det er selve meningen med livet. Det å høste mest mulig erfaring, kunnskap om livet, eget og andres.
For å ha noe å tilby når vi kommer til den andre siden…