Det var en gang en liten fugl som hadde bygd redet sitt i gresset, og lagt eggene sine i redet. Da kom kjempen Orion gående.
Orion var en jeger som ikke sparte noen liv, men slo i hjel alle dyr han kom over.
Fuglen bad Orion pent om ikke å trampe i stykker reiret, men han bare lo hånlig, og knuste både reiret og eggene med den store foten sin.
Fuglen gråt og sørget over eggene sine, og var fra seg av sorg.
Da kom vårens gudinne, Ostara, gående. Hun spurte hva som var i veien, siden fuglen gråt så sårt. «Orion har trampet i stykker reiret mitt, og eggene mine ble knust!» gråt fuglen. »
Da forstår jeg at du sørger, men kan du ikke bygge et nytt reir?» spurte hun. »
Jeg tør ikke så lenge Orion er i nærheten, for han er så stor og sterk at ingen kan hamle opp med ham.
Å, jeg skulle ønske at jeg var et annet dyr!
Jeg skulle ønske at jeg var så rask og lur at jeg kunne lure Orion.»
Da spurte gudinnen om fuglen ville at hun skulle forvandle den til et sånt dyr.
«Å ja!» sa den vesle fuglen. Gudinnen forvandlet fuglen til en hare, og ga den navnet Lepus.
Haren, som hadde vært en fugl, tok et prøvende hopp, ristet litt på ørene og sa:
«Så merkelig det føles. Så lange ører jeg fikk! Og for noen sprang jeg kan gjøre!»
Den hoppet begeistret rundt omkring, og var lykkelig over den store forandringen som hadde skjedd med den.
«Nå skal jeg nok klare å lure jegeren Orion! Takk for at du forvandlet meg!»
Så hoppen haren avgårde og øvde seg i å gjøre brå kast og finter som skulle lure jegerens hunder.

Jegeren Orion fortsatte å drepe alle dyr han så, og skape frykt og ulykke overalt hvor han kom.
Haren Lepus ble kjent med en stor og en liten bjørn, og sammen bestemte de seg for å prøve å ta livet av Orion.
Men dette kunne de ikke greie på egen hånd, og derfor ropte de på Gaia, som var jordens mor.
«Gaia! Gaia! Jordens mor! Hjelp dyrene, dine barn, mot denne jegeren som truer oss,
han som vil utrydde alle dyr fra jorden. Hjelp oss, Gaia!» Sånn ropte de om hjelp, og Gaia svarte.
Hun sendte en skorpion for å hjelpe dem. Skorpionen var verdens giftigste dyr,
og Lepus var litt redd for den. Men Skorpionen gjorde ikke Lepus eller bjørnene noe.

Da Orion lå og sov, stakk skorpionen ham med den giftige halen sin, og Orion døde. Jaktens gudinne,
Artemis, kom og så hva som hadde hendt, og hun sørget over Orion.
Hun satte ham opp på stjernehimmelen som et stjernebilde. Skorpionen og de to
bjørnene fikk også hver sin plass på stjernehimmelen. Orion, Skorpionen og Store og Lille Bjørn.
Haren Lepus fikk også tilbud om å bli et stjernebilde, men den ville heller leve videre på jorden.
Det fikk den lov til, og ble satt på stjernehimmelen, ved Orions føtter,
etter at den hadde levd ferdig sitt jordeliv.

Etter at alt dette hadde hendt, jublet alle dyrene over at Orion var død.
Den vesle haren Lepus hoppet glad rundt omkring, og hadde det godt.
Men da det ble vår igjen, ble Lepus trist til sinns. Vårens gudinne, Ostara,
kom vandrende gjennom skogen, og fant den triste haren. «Hva er i veien, Lepus?» spurte Ostara. »
Jeg vet ikke riktig» sukket Lepus. «Nå om våren føles det litt merkelig.»
«Vil du kanskje at jeg skal forvandle deg til en fugl igjen?» spurte Ostara.
«Nei, det er ikke det» svarte Lepus. »
Det er bare det at det er noe jeg savner så veldig nå om våren, og det er å legge egg.
Du skjønner, jeg har lagd meg et lite reir i gresset der borte, men det er ingen egg i det.»
«Å, var det ikke noe annet,» sa Ostara og klappet haren.
«Legg deg der borte i reiret, Lepus. Og vær helt stille.»
Ostara bøyde seg ned over haren og pustet på den. «Nå, hva var det som hendte?» spurte hun etterpå.
Haren kikket forsiktig ned i reiret, og utbrøt:
«Et egg! Jeg har lagt et egg!»
Enda en gang bøyde vårens gudinne seg ned,
og denne gangen pustet hun to ganger på den vesle haren.
«To egg til!» ropte den helt ute av seg av lykke. «Nå er det tre egg i reiret, et rødt, et grønt og et blått!» Ostara smilte. »
Og nå skal du få vite en hemmelighet»,
hvisket hun. «Fra nå av skal du kunne legge egg en gang i året i Påsken hver vår. Det er min gave til deg, Lepus. Og nå, farvel!»

Og mens haren, stolt og lykkelig, beundret de fine eggene sine, vandret vårens
gudinne videre gjennom skogen.