Det er snart jul. Så pinnekjøtt er et ord som brukes flittig. Noen historier må bare fortelles, selv om de dreier seg om ting som er litt på siden av det de fleste kanskje interesserer seg for. Men altså.
Denne handler om å skaffe seg pinnekjøtt på den absolutt mest tungvinte og dyreste måten det er mulig å komme på.
Det handler om en sau, som bor på Utne i bånn av Hardangerfjorden, og hennes sønn. Min kjære storesøster eier den sauen. Den bærer det heller prosaiske navnet Frøken Eidfjord. Jaja. Som sauer flest blir de gravide med ganske jevne mellomrom, det er jo litt Vær på vestlandet, og det fører i sin tur, naturlig nok, til at de må føde på et eller annet tidspunkt. Det heter lamme, men jeg synes føde er bedre. Denne sauen nedkom, eller rettere sagt skulle ha nedkommet, med et lam, den 19. mai i år. Ikke at det sto i kalenderen, men da startet dette helt av seg selv. Altså fødingen. Det gikk ikke helt etter planen. På grunn av naturens mange luner, ville det seg slik at dette spesielle lammet hadde rigget seg til inne i unge Frk. Eidfjord på en slik måte at det som skulle ha vært naturens gang hang seg litt opp, og det ble i det hele tatt en viss oppstandelse rundt dette, og den lokale fagpersonen på dette området ble tilkalt. Dyrlegen. Det ble konstatert at fødingen ikke ble noe greie på. Vanligvis betyr det at sauen ender sine dager der og da, ofte med baksiden av en øks som redskap, for senere å gjenoppstå i en frikassé eller noe. Men ikke denne sauen. Min søster er en dyrevenn, sauer inkludert, og det ble i samråd med en antagelig lett i smug øyenbryløftende dyrlege besluttet å foreta et keisersnitt. På frøknen. Vet det ikke, men jeg tror det er tynt med keisere i saue-verdenen. Man tager da en barbermaskin og en vass skalpell, og ja, resten kan du tenke deg selv. Se bildet, som er et post-operativt foto av frøknen og det stående pinnekjøttet. Søtt, ja, men det forsvinner i saltingen. Og ut kommer/hales altså pinnekjøttet, i form av en vær, reiser seg straks og tar verden i nærmere øyesyn. Noe som senere skulle vise seg helt unødvendig. Etter en lykkelig men akk så kort barndom, oppe på Hardangervidda i mer enn 900 meters høyde kun med høylandslyng og reinlav som eneste føde og brevann fra Folgefonna som drikke, endte væren sine dagen med god hjelp. Slik værer ofte gjør. Makabert, jada, men for en edel endelikt. Væren ble behandlet på beste måte. Saltet, og røkt i et eldgammelt eldhus over lokalt morelltre/epletre-spon etter alle kunstens regler. Det har absolutt ikke noe med saken å gjøre, men dette eldhuset står på et svært idyllisk sted, altså innerst i Hardanger, med en klukkende krystallklar bekk ved husveggen og kultur på alle kanter.
Væren, nå i form av det lekreste pinnekjøtt, ble så sendt pr post til Sandefjord, (de lever jo for å levere) hvor det nå ligger og venter på nissen. Altså undertegnede.
Herlig! Pinnekjøtt tatt med keisersnitt (doktoren forlangte 2000 blanke kroner for snittet) og tilberedt på en eldgammel og tradisjonsrik metode.
Går det an å få mer eksklusivt pinnekjøtt til jul? Jeg bare spør. Og et lett overslag antyder en kilopris som lett kunne ha dekket en storveis middag på en av landets beste gourmet-restauranter. For to. Tre-fire laken? Det er pinnekjøttet sitt det tenker jeg…