Det dere kvinner går glipp av, er at vi menn egentlig er minst like skjøre og sårbare som dere. Mye mer faktisk.
Etter å ha vært førstehåndsvitne til 3 fødsler, hvorav 2 ganske dramatiske, er jeg 100 % overbevist om at dere er mye sterkere enn oss.
Det er forventningen om at vi skal være så store og sterke som gjør det hele så klønete. Og det er deres skyld 
Det er et ganske stort ansvar å skulle være stor og sterk når man ikke er det. Når man bare vil krølle seg sammen og grine.
Kanskje er det først når vi tør å være pyser at vi kan rette ryggen?