Det gjentar seg gang etter gang. Vi ser det og overser det.
Man skulle tro at etter flere tusen år, og etter å ha sett konsekvensene av å ikke ta signalene på alvor, at vi burde ta et hint. Men nei.
Vi står som tullinger og undrer på hvorfor hvaler renner seg opp på stranden.

Igjen dør tusener, igjen står vi overfor en stor katastrofe.

Vi som mener at det er bittelitt mer å vite her i verden enn det vi mennesker vet, blir i beste fall sett på som litt tvilsomme…

Kanskje vi må tenke litt nytt. Kanskje er det ikke slik at alt som er sant kan måles og veies…

Er det ikke slik at det aller viktigste her i livet faktisk IKKE kan måles?

De eldste skapningene her på kloden er hvaler. De er våre dagers dinosaurer rett og slett.

Når de tar seg bryet med å gi oss en beskjed, og det med livet som innsats, kanskje vi burde bøye oss i støvet og i det minste undersøke hva det er de har å si?

Vi mennesker er bare passasjerer her på Jorden. Vi er gjester.
Er det kanskje  på tide å oppføre seg som en gjest?