Ari Ari. Et utrop, som foruten muligens å være benyttet av hr. Behns kone prinsessen i heller animerte øyeblikk, er noe som, har jeg latt meg fortelle, brukes for å få indiske elefanter til å reise seg når de nettopp er ferdig med middagsluren. Lite vet jeg om elefanter, da mer om kameler, men hvorom allting er så har den velartikulerte østfoldingen lagt egget igjen.
Nå kunne mye være sagt om omfanget av hans egglegging, og særlig om det er rimelig å få prinsessa og halve kongeriket på bakgrunn av et veddemål med svirebrødrene, men det lar vi ligge. Han gikk i den ultimate fellen. Også kalt ektefellen. Og det tror jeg jammen var et blinkskudd på alle sett og vis. Lykken formelig tyter ut som halvtørt vinduskitt, og alle så det var godt. Uten sammenlikning for øvrig.
Men det seneste på verpefronten er kraftig kost, selv for egg-elskere. Omstendighetene rundt det med en tidligere medarbeider på slottet og en litte staselig avskjed vet jeg fint lite om, men jeg føler meg sikker på at den skrive og taleføre Steinerskolegutten ikke kaster sine hansker som perler for svin.
Det som imidlertid fenger oppe i alt dette er den fornøyelige ting at Behn virkelig viser stil og klasse i sine kordiale utfall mot denne stakkaren som altså visstnok har gjort et levebrød av å skrible ned halvkvedede kvad og forordne små bitre stikkpiller til medlemmer av Kongehuset.
Ordkløveri er naturligvis noe som ikke ligger for meg, men jeg må si at visse formuleringer er fornøyelige. De saftigste av dem i og omkring denne aktuelle saken står å lese i dagspressen, så det er bare å se etter der.
Men godeste Ari Behn er ikke i vinden for første gang må vite. Ikke i det hele tatt. Og han har jo en tendens til dramatikk i sine utrykk da. Som for eksempel å troppe opp på Dagbladets redaksjon og kaste en hanske i fjeset på en journalist som hadde uttrykt seg litt i krasseste laget om hans nære venn og frende. Det var en maskinstrikket damehanske skal man tro pålitelige kilder, uten at det symbolsk sett burde ha noe særlig innvirkning på selve budskapet i handlingen.
I trå med tradisjoner fra både nær og helst fjern, var utfordringen til duell et faktum. Det ble gitt rom for valg mellom korde og pistol, og greia skulle naturligvis finne sted ved solnedgang tre dager senere. Siden Dagbladets redaksjon befinner seg rimelig sentralt og siden det er den utfordredes privilegium å få sitt liv potensielt avsluttet i sitt nærmiljø, så var det tiltenkte åstedet for begivenheten visstnok ved er bestemt tre i slottsparken.
Historien slutter lite dramatisk og ditto ærefullt ved at han som fikk seg kastet en ribbestrikket hanske i fjeset valgte ikke å stille. The End.
Men vår kordesvingende munnrappe helteskikkelse er ikke den som lar bladet for munnen bli så frodig at det stenger for hans utsyn. Og det er vi glade for. Det spekuleres i om det var i forlengelsen av sitt forfatterskap han valgte å bli en pitbullpuddel, men personlig heller jeg til at det rett og slett forholder seg slik at han ikke liker at han selv og de han er glad i blir køddet med i utide.
Jeg tror han har rett i sine betraktninger, og med vitenskapen om at misunnelsen er større enn kjønnsdriften i enkelte kretser, så er det nærliggende å velge å kaste hansker med denne fyren.
Om de i tiden huserende tildragelser mener vi ingenting akkurat nå. Men jeg kommer ikke forbi en beskrivelse av en av vår helts gode venner i en tidligere dagblad-artikkel om en tilsvarende sak.
Og for mange blir det unødvendig å nevne navn. Beskrivelsen av vedkommende er som følger;
Det er mulig han mener godt og dessuten har lite å gjøre. Det at han ser ut som en krysning mellom et lykketroll og Dracula i sivil, få stå for hans egen regning.
Ingen sitattegn der nei. Gjett hvorfor…
Uansett. Vi skal være glad for at en flott fyr som den etter alle Steinerkunstens regler utklekkede Steiner-broileren Ari Behn, uansett veddemål, har kapret denne flotte bevingede prinsessen. De er samlet sett, etter min ringe mening, et eksempel på at mennesket adler adelen, og ikke vice verca.
DET mine damer og herrer, er den praktiske implikasjonen av noblesse obligè.
Noen høyere?
