Og han løftet hodet og så ut over forsamlingen, og en stor stillhet falt over dem.
Og med mektig stemme sa han;

Når kjærligheten gir deg et tegn
Så følg ham.
Selv om hans veier er harde og bratte.
Og når hans vinger folder seg rundt deg, så overgi deg til han.

Selv om sverdet han har skjult under vingene kan såre deg.

Og når han snakker til deg så tro ham.

Selv om hans stemme kan knuse dine drømmer slik nordenvinden legger hagen øde.

For slik kjærligheten kroner deg, skal han også korsfeste deg. Slik han virker for din vekst, slik skal han også virke for din beskjæring.

Slik han stiger opp til din høyde og kjærtegner de spedeste grenene som skjelver i solen.
Slik skal han også stige ned til dine røtter der de klamrer seg til jorden.

Som kornaks samler han seg opp i seg.
Han tresker deg så du blir naken.
Han sikter deg så du blir fri fra ditt skall.
Han maler deg til du blir hvit.
Han elter deg til du blir smidig.

Og etterpå overlater han deg til sin hellige ild, så du kan bli et hellig brød til guds hellige fest.

Alle disse tingene skal kjærligheten gjøre med deg, så du kan lære å kjenne ditt hjertes hemmeligheter, og i den lærdommen bli en del av Livets hjerte.

Kahlil Gibran er nok en klok mann. Men dyster.

Hans dystre spådommer om kvinner, om kjærlighet, om livet, er poetisk, men ikke slik jeg vil ha det.

*********

Ære  være han, den store ordkunstner.

Vakre ord, uten tvil

Livet er likevel så mye mer. Og uten å vite det sikkert tror jeg den gode Kahlil nok har gått glipp av det meste av de gode tingene…

Trangsynthet har det effekten.
Men intet så galt at det ikke kan reddes :

Hør på dette;

Når kvelden var kommet, og syersken sa;
Velsignet være denne dag og dette sted, og din ånd som har talt.

Og han svarte; Var jeg ikke også en tilhører?