Min kjære, når vår skjønne tørst er slukket,
og alt i oss er ro: ditt ansikt smiler
mot søvnens komme, som når rosen hviler
i sine røde drømmer innelukket,

å, kunne da den sødme vi har drukket,
forplantes til en jord hvor alt fortviler,
en verden sprengt i grus av prosjektiler,
i hat og skrekk og krampe dødsfortrukket,

ja, kunne våre deilige sekunder
som solregn overrisle denne grumme
og syke jord – og saftig sildre ned

mot alle åpne, tørste menneskemunner,
da ville myrderiets hyl forstumme,
min elskede, da fikk vår verden fred.