Det handler altså om noe som skjedde for et par hundre år siden, 1814 sånn omtrent.
I uminnelige tider, som bare få av oss husker, var Norge underlagt Danmark.
Sånn umiddelbart synes jeg ikke at det høres så verst ut.
Efter flere fornøyelige besøk i for eksempel København skulle jeg nesten ønske at vi fremdeles heiste Dannebrog på en bevegelig helligdag som vi kunne feiret på en grundig måte i midten av juni og alltid med en fridag efterpå.
Røde pølser til ungene og en liten knert til de foresatte – og til de av oss som generelt ikke er fremmed for et lite glass.
Men Eidsvollsmennene ville det altså annerledes.
Jeg er litt usikker på hvem disse Eidsvollsmennene egentlig var, men de var åpenbart forbannet og drittlei av eneveldet som ble innført noen hundre år tidligere.
Derfor er jeg sikker på at de hadde laget en slags lukket, datidens facebookgruppe og sendte rasende pergamenter til hverandre og brølte med utestemme, fyrt opp av dårlig hjemmebrent, at de ikke skjønte en dritt av ”halv fems og firs og fjers” og Norge for nordmenn (ja, selv på den tiden slet den gjengen med sproget).
Nå fikk denne gruppen med nasjonalistiske snobbe-fylliker hjelp av folk med tilsvarende elendig militære egenskaper.
Vi røk nemlig på en solid hestehandel efter at Danmark/Norge kom på annen plass i Napoleonskrigen.
Den franske konditoren måtte tilslutt ta hånden ut av buksen (han var som kjent en tungt onanist) og rekke begge hendene i været mens resten av Europas musketter og en merlespiker som Nelson hadde brukt, pekte på ham.
Dermed gikk vi fra dansk kos og moro til navlebeskuende nasjonalisme og gråsteintygging og barkebrød.
Det blir ihvertfall sagt.
Men enkelte kilder hevder at vi faktisk ble overlatt til svenskene, som ikke hadde noe som helst bruk for steinrøysa vår, men de sto sist i køen da resten av Europa delte Napoleonskaken, og måtte nøye seg med smulene.
Dette ble man enige om i Kiel samtidig som en driftig delegasjon fra Sørlandet diskuterte mulighetene for et direkte cruise fra det som en gang skulle bli Oslo.
Som vanlig hadde ingen spurt oss, og det var, for å si det mildt, ganske mange forbannede herremenn her til lands.
En stolt tradisjon vi heldigvis har vært flinke til å ivareta den dag i dag.
Det med å være generelt forbanna i hverdagen altså.
Så prins Christian Fredrik (antageligvis ansvarlig for navn som Christiania og Fredrikstad – og muligens også Prinsdal i Oslo) innkalte det ypperste Norge kunne by på av herrer.
Den norske eliten på den tiden (altså tidlig 1800-tallet) var nok ganske likt det vi har i dag. rikfolk, idrettsstjerner, pralemakere (de hadde selvfølgelig ikke reality stjerner den gang), militære og andre med i overkant stort markeringsbehov.
Det norske folk var så forbannet at de ville ha en ordning på dette med én eneste gang og siden det hastet så voldsomt, så ble ikke Nord-Norge representert på Stormannsmøtet.
Ja, det var ikke noe å si på selvutnevnte stormenns selvsikkerhet den gangen heller.
Dette med å ekskludere Nord-Norge viste seg å bli såpass populært at også det har vi beholdt den dag i dag.
Senest da vi lot dem få leke litt med de olympiske ringene før de nye Eidsvollsmennene synes spøken var gått langt nok og lot hovedstadens innbyggere heller få stemme over om Oslo skulle søke om å få lov til å arrangere OL. Igjen.
Mange hybelutleiere på 40-50-tallet reserverte seg også som kjent mot nordlendinger som lenge ble sidestilt med løsgjengere og hunder og generelt betraktet som storkjeftede slabbedasker.
Så ingen skal komme her og si at vi er historieløse og ikke opptatt av norsk kulturhistorie.
Grunnloven ble rasket sammen i løpet av et par måneder. Dette fordi den svenske krompen Karl Johan hadde hørt rykter om spleiselaget og var i ferd med å flytte troppene sine til Norge nettopp av denne årsak.
Han begikk selvfølgelig den kardinalfeilen å tro at gjengen på Eidsvoll ville vente på nordlendingene, så han rakk jo aldri frem før grunnloven var ferdig skrevet. Mobildekningen i grisgrendte strøk var elendig også den gangen.
Naturlig nok ble det mye krangling på Eidsvoll også. Christian Fredrik hadde med seg kjøpebrennevin og det ble dannet fraksjoner. Derfor er polet og ølsalget fremdeles stengt på valgdagen her hjemme.
Noen ville at Norge skulle være helt selvstendige, mens andre igjen syntes det var greit å være i union med en voksen. Flertallet ville være uavhengige viste det seg og blant fremtredende herrer i gruppen var Sverdrup, Mozfeldt og Christie, som i eftertid er bedre kjent som gater i flere byer.
Unionsgjengen, som helt klart hadde tatt grundig for seg av lun leverpostei, bacon, sildebord, uanstendige pamfletter for tvilsomme danske tjenester og snaps, hadde fusentaster som ostebonden Jarlsberg, restaurantkjedekongen Jacob Aall og presten Nicolai Wergeland, som var mot Danmark generelt av prinsipielle hensyn – antageligvis på grunn av sex, børst og dansk rock`nroll.
Allerede på Eidsvoll hadde komitésyken satt inn og herrene Adler og Falsen presenterte et forslag til grunnloven den 16. mai som alle var enig og stemte for, men feiringen tok overhånd så de fikk ikke ført den inn før den 17.5.
Det kan i eftertid virke ganske imponerende at man fikk meislet ut en grunnlov på så vidt kort tid, men man skal huske på at det ikke var nordlendinger til stede. Men de var visstnok observert utenfor Lillehammer bare dagen før, så det sier seg selv at det hastet litt.
Christian Fredrik ble konge og så dro de alle hver til sitt mens en karsk-drukken kåt trønder ropte -Enig og tro til Dovre faller! Dovre var som kjent det eneste godkjente undertøyet helt frem til 1905.
Den nordnorske delegasjonen ankom Eidsvoll 21 mai efter å ha gått feil litt lenger nord og historien vil ha det til at det folkelige og mye brukte uttrykket ”tykjatførbaiinnahæstkuksøringa” oppsto da de ankom Eidsvoll Værk, som dengang også var en skummel kjønnssykdom som nå heldigvis ikke lenger er dødelig, og oppdaget at de var blitt grundig utspilt ut av resten av Norgeseliten.
Det er viktig med mangfold, men ett sted går grensen – i dette tilfellet litt nord for Trondheim altså…