Man kan si mye om dumme lover og regler. Uenighet er en energi vi ikke skal undervurdere. Noen er uenig på en litt finere måte. Selv uenighet kan gjøres til poesi…

*********

Dere finner glede i å lage lover.
Men dere finner større glede i å bryte dem.
Lik barn som ivrig leker ved havet og bygger sandtårn
som de siden ødelegger under latter.
Men mens dere bygger deres sandtårn, bringer havet mer sand til stranden.
Og når dere ødelegger dem, deler havet deres latter.
Havet ler i sannhet alltid med de uskyldige.

Men hva med dem som livet ikke er et hav for, og
for hvem lover skapt av mennesker, ikke er et sandtårn?
Men som livet er en klippe for, og loven en meisel de vil forme
Klippen med så den blir lik dem selv?
Hva med krøplingen som hater dansere?
Hva med oksen som elsker sitt åk og betrakter skogens elg og dådyr som herreløse omstreifere?
Hva med den gamle slangen som ikke lenger kan skifte ham, og som ser alle andre som nakne og skamløse?

Og hva med ham som kommer tidlig til bryllupsfesten, og som når han forspist og trett går sin vei igjen, sier at alle fester er en krenkelse og alle gjester lovbrytere?

Hva annet er det å si om disse enn at de også står i solskinnet, men med ryggen mot solen?
Og hva annet er solen for dem enn noe som kaster skygge?

Og hva annet er det å godta lovene enn å bøye seg ned og finne skyggen av dem på jorden…

Men dere som går med ansiktet mot solen, hvilke bilder som er tegnet på jorden, kan holde dere fast?
Dere som reiser med vinden, hvilken værhane skal bestemme deres vei?

Hvilken menneskelov skal binde dere dersom dere knuser åket, men på intet menneskes fengselsdør…

Hvilke lover skal dere frykte hvis dere danser, men snubler over intet menneskes jernlenker?

Og hvem er han som skal dømme dere dersom dere river av dere klærne og etterlater dem i intet menneskes vei?

Mennesker, borgere, dere kan dempe lyden fra Trommen, og dere kan fjerne Lyrens strenger.

Men hvem kan befale Lerken å tie?