Stilig! Vi er brått uten vann her på Åsen!
Forbanna &¤#=/&%??!! drit og til #%&/(#¤%&/ med kommunens #/(/&%¤# bedritne røranlegg som for x#&%»»! skulle vært bytta ut for inn i %#%¤/()(%#E¤%& lenge siden!
Midt i dusjen blir det ¤/&##¤/ vannet rett og slett borte. Et øyeblikk er forvirringen total, og alle knottene på badekar-panelet blir grundig sjekket mens alt fra spøkelser til krig farer gjennom bevisstheten. Gradvis går det opp for meg at vannet, det som vi tar for gitt alltid alle sammen, det har opphørt å komme ut av dusj-tingen.
Etter noen sekunder med et spekter av følelser fra lett undring til eksponensielt stigende uro går det etter hvert kalde faktum opp for meg. Vannet er borte. Det har opphørt, det er erstattet med en grotesk surkling som jeg i et klart øyeblikk skjønner kommer fra dusjhodet idet det vannet jeg skulle skylde min grundig innsåpede kropp med returnerer til hvor i helsike det nå måtte komme fra.
Så kom stillheten med et brak. Og med en gryende frykt, som jeg først ikke klarte å sette ord på.
Jeg så meg om, i villrede om hvordan denne totalt ukjente situasjonen skulle møtes. Jeg forsøkte å samle tankene. Og angret med det samme. Jeg kjente en begynnende svie i det venstre øyet, og så nedover min egen kropp, noe jeg også angret på et øyeblikk.
For å hoppe over den heller ubehagelige tankerekken som fulgte, så er kortversjonen denne:
Jeg hadde et lag av såpe over det hele. Ja nemlig, det HELE. Og ikke noen hvilken som helst såpe, men et kjipt og billig produkt som bærer det geniale navnet Dobbel Dusch, Body and Hair Shower Gel and Shampoo. Og på toppen av det hele med «provitamin5» Jeg må med skam å melde at jeg selv har kjøpt det, noe jeg på dette tidspunkt innså var et solid feilgrep. Ikke at jeg er gjerrig, men siden jeg ikke har hår, så tenkte jeg at det var valuta for pengene når det bare skulle brukes på kroppen. Feil.
Så der sto jeg altså, med kroppen innsmurt i dette stoffet, som etter en veldig kort stund uten vanntilførsel begynner å minne om lim. Jeg så i speilet at jeg liknet mer og mer på en gris innsmurt med sleggefett. Nå finnes det ikke noe som heter sleggefett, men slik så det alså ut.
Etter en kort tenkepause begynte dette stoffet å vise sitt sanne ansikt. Det sved. Og vi snakker ikke om øynene her. Det måtte bort, det var i stigende grad klinkende klart. Det eneste remediet for å få dette fjernet, da vannet, skulle det senere vises seg, var sunket i jorden, var selvfølgelig å tørke det av med et håndkle. Tenkte jeg. Og kløv ut av dusjen og gikk i gang med dette. På dette tidspunkt rant tårene på grunn av dette billige skvipet på en måte som selv store mengder rå løk i en trist begravelse neppe kunne ha målt seg med. Og det sved. På helt feil steder. Etter et iherdig forsøk på å få dette klinet av kroppen måtte jeg etter noen minutter bare konstatere at jeg hadde et belegg av dette stoffet over absolutt hele mitt legeme. Og det begynte å tørke. Jeg er ingen kjemiker, men så mye skjønte jeg, at dette på ingen måte var helsemessig forsvarlig. Total krise.
Men, når nøden er størst er det forbasket bra å bo på landet, og Vårherre hadde tydeligvis spilt poker med værgudene denne ettermiddagen. Og tapt. Så det pøste ned. Saken var klar, her måtte naturen gå sin gang. Av med utelyset og ut på terrassen. Og hvilken lykke var det ikke at det kom en skikkelig skur akkurat da.
Om det var synlig fra naboenes vinduer? Totalt underordnet, all sjenanse var som blåst bort. Og de var uten vann de også, så jeg regnet ihvertfall et minimum av forståelse.
Og en ting er sikkert: Aldri mer billigsåpe fra Europris.
Men jeg leter alltid etter noe positivt når ting går skeis.
Det eneste jeg kan komme på her, er at selv om huden min minner mest om pergament, så lukter jeg skikkelig godt.