Sjelens broer

Kaleidiologi?
Jada, egenprodusert ord.

Definisjoner. Det å sette ord som folk flest forstår, på ting og fenomener som det i utgangspunktet var bare noen få som forsto. Glupt. Hvem pokker fant på det da? Var vel før løssalget av tabloider tok av antar jeg. Romertida? Hvem vet. Men at det kom ovenfra og ned og ikke omvendt er rimelig å anta…

Men definisjoner er bra. Gjør dagligdagse ting, helt normale følelser og hendelser til noe vi kan klusse til og lage svære historier ut av. Kjærlighet, sjalusi, seksualitet, galskap, forfengelighet, ergjerrighet, skjønnhet, dyktighet, sjarme, utstråling, dumhet, sorg og glede. Alt skal defineres og analyseres. Ingen bryr seg filla om at disse tingene faktisk har en verdi helt for seg selv. Neida, de skal plukkes helt fra hverandre og analyseres til minste trevl.

Hva om disse fæle tingene faktisk betydde akkurat det de uttrykte og ingenting annet? Fy og huttetu. O grusomme tanke. Menneskene kunne jo komme til å ikke finne noen kilde til frustrasjon, forvirring og misforståelse. Fryktelig. Tvi.

Kan det være en tanke å bruke ressursene som er tiltenkt byggingen av det gigantiske intoleransens tempel, til å bygge en bitte liten bro? En liten bro mellom alle mennesker? Avstanden mellom mennesker er så liten at det knapt er plass til selv den minste byggesten. Den broen ville blitt uendelig billig. Og vi ville derfor kunne bygge uendelig mange broer. Broer som ville bli til evig nytte og glede. Vedlikeholdsfrie dessuten.

Byggematerialet i alle broer er det samme: viljen og ønsket om å knytte ting sammen som før var adskilt. Broer er viktig.

Derfor er ønsket om å det bygge bro alltid sterkere enn selve ønsket om å bringe sin last over til den andre siden. På den måten blir tanken om broen det viktige. Tanken er ikke begrenset av fysikkens lover, og kan bygge bro hvor den vil og når den vil. Over en hvilken som helst avgrunn.

På den måten blir det klart at tanken og viljen er ett. De to utgjør et hele som ikke kjenner begrensninger. Bare muligheter, vennskap, kjærlighet og lykke.

De fleste av oss vil i dypet av vår sjel være det broen kan bringe. Resultatet. Summen av alt broen kan være. Men noen velger å være brokar, noen å være broens overflate, noen å være elven eller juvet. Noe tror det er viktig på hvilken bredd man hører til.

Noen tror selve broen er viktig, noen at det er broens funksjon.
Noen mener at broer er farlige. Noen er opptatt av at andre er opptatt av broer. Noen tror at elver er det viktige, og at broer er en trussel.

Trussel? Kan man kalle det en trussel om noen har til hensikt å føre gode ting sammen? Og i så fall en trussel mot hva?

To ting som knyttes sammen blir ikke bare summen av de to, men alltid mer enn de tilknyttede ting til sammen. Dialektikk. Dikotomi. Jada, slå det opp.

To mennesker som finner sammen blir ikke menneske + menneske = to mennesker. Dette vet vi. Reduksjon ved sammensmelting er ukjent i fysikken. Antagelig fordi det ikke finnes noe slikt i universet.

Ved å betrakte alle former for liv og dets prosesser ser det unektelig ut til at sammensmelting, forening, brobygging, er det som naturlig kommer ut av enhver form for fri utvikling.

Mennesket er det eneste vesenet vi hittil kjenner som kan lengte. Lengte etter ting, uopplevde ting. Lengte etter noe man aldri har eiet, følt eller hatt.
Lengter vi etter en erindring? Erindrer våre molekyler og atomer at det er noe mer? Mer enn oss selv? Suget etter aksept. Bli godtatt. Bli elsket. Fylle sin plass i meningsuniverset.

Spedbarn kan smile. Fordi de vet at det er lurt? Neppe. Millioner av års evolusjon har lært instinktene våre at smil = større sjanse til å overleve, og dermed føre genene videre. Videre. Mot hva da? Eller kanskje fra noe?

Hva kan vi lære av det? At instinktene er viktigere enn den intellektuelle prosessen. At fornuft og kløkt kommer til kort mot kjærlighet og hengivenhet.

At de tingene vi i vår klokskap finner grunn til å smile overbærende av kanhende er de viktigste?

Hvis det virkelig er slik at hvert enkelt individ er sin egen og ingen andres, er da ikke brobygging den eneste nyttige fremgangsmåten for å skape fremskritt, fremdrift og utvikling i retning av noe bedre, større?

Blir det ikke tydelig at broer bygges av kjærlighet, og at kjærlighetens broer knytter breddene i våre liv sammen?

Hva vil vi. Hva ønsker vi av livet? Rikdom? Makt? Nei.
Vi vil bli elsket, avholdt, godt likt. At andre finner vår eksistens meningsfylt og nødvendig og til glede.
Og hva gjør vi? For å oppnå disse tingene som vi vet er viktige?

Vi definerer. Vi forsøker å finne ut hva som egentlig skjuler seg bak andre menneskers oppførsel, ord og gjerninger.

Kan det være at vi burde lytte og forsøke å ta til oss det som blir sagt? Ta andres handlinger som det de er i stedet for å tolke dem?
La andre være snille uten å tro at de har baktanker? Faktisk la ting skje uten å føle at vi må gjøre noe, et eller annet, for å påvirke utfallet?

Godhet krever mindre energi enn ondskap. Godhet er billig i drift. Godhet kan resirkuleres. Ikke ondskap. Derfor taper den alltid.

Konklusjon? Moral?

Bygg en bro du også!  Eller bli en….

napoleon_bridge