Språk er et fenomen som vi mennesker lenge trodde vi var alene om.

Noe som hevet oss over andre arter, noe vi brukte, og bruker, som våpen.

Definisjonen på fenomenet ”språk” spriker litt. Og det å forstå at noe så viktig som språk ”spriker” litt er i grunnen ganske grunnleggende for å forstå viktigheten av det hele.

Litt klønete formulert, men jeg er ganske fornøyd med det.

Det å befinne seg så definitivt på toppen av næringskjeden som vi menneske gjør forplikter.

Jeg tror det er viktig å være åpen for tanken om at vi faktisk er litt for tidlig ute. At det ved en guddommelig glipp ble slik at vi fikk et enormt evolusjonsmessig forsprang på alt og alle.

Jeg ser at det krasjer litt med forestillingen om at Gud er en gammel skjeggete gubbe i en litt overdimensjonert Ikea-stol som glaner ned på oss innbyggere av den eneste kloden vi tenker finnes.

Anyway.

Det sies i kvalifiserte kretser at det er viktig å finne sin realistiske plass i eget og andres liv. Stikke fingeren i jorda er vel en folkelig måte å si det på.

Hvis du er født og oppvokst i 7 etasje eller høyere så er nok det utsagnet litt vagt, men jeg håper du vet hva jeg mener.

Det virker som det å snu ryggen til fakta kan være en grei måte å leve livet på.
Men er det ikke litt trist da, at disse glimtene av liv vi representerer, skal bli brukt til å fornekte evigheten?

OK. Jeg, du, naboen, hvemsomhelst, vi kommer i beste fall til å tilbringe 70-80-90 i høyden 100 år på denne kloden. Thats a fact.

Den samme kloden er ca 4,7 milliarder år gammel. Det blir bare tullete å sammenlikne vårt liv med det tallet.

Tellus, Terra, nummer 3, Jorden. Kall vår klode hva du vil. I stellar sammenheng er vår klode middelaldrende. Slik enkelte av oss andre er det, uten sammenlikning for øvrig…

Det er svært sannsynlig at Solen, som er det som definerer oss som planet, vil ha drivstoff nok til å holde koken i drøyt 5 milliarder år til. Ingen grunn til å fortvile akkurat i dag altså…

I det perspektivet blir vi puslete, ubetydelige. Men når det er sagt så er det viktig å definere referansen i forhold til hva eller hvem vi er viktige for:

Og da blir det et spørsmål om mikro og makro. Stor og liten.

Fysisk størrelse er det Einstein hadde i tankene når han snakket om relativitet. Viktigheten av noe er ikke målbart mot annet enn det det ikke er viktig for.

Du kan ikke kvantifisere hva som er viktig for meg, og jeg kan ikke vite hva dine viktigste ting er.

Hvor viktig er det at solen kommer til å eksplodere om 5 milliarder år dersom kjæresten du er så glad i har funnet en annen?

Hvor viktig dollarkursen, været og kommunevalget dersom du ligger rett ut med influensa?

Men gamle Einstein hadde rett i en ting: Alt er relativt.

Selv om han har bidratt med mye fælt her i verden så hadde han humor. Humor er motpolen til forferdelse.

Det kan være vanskelig å logge seg på analogien i det gamle Albert sa under hans åpningstale på en vitenskapskonferanse i Berlin i 1954. Men prøv i hvertfall.

”Mine damer og herrer. Hadde jeg visst bedre, så skulle jeg blitt urmaker”