De stakkars bankene

http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/1.7811922

Huffameg. Stakkars disse bankene altså. De betaler for oss kunder når vi tar ut våre egne penger. Tenk det, de er jammen rause og uegennyttige.

Og det er jo ikke slik at de skummer grove renter ved å deale og fikse med VÅRE penger mens de står i banken er det vel?

Og det er jo en fæl begrensning i dagens teknologi som sliter veldig og for eksempel gjør at vi ikke kan motta lønn eller penger som er våre egne hvis det er helg eller helligdag. Vi vet jo alle at datamaskiner er veldig nøye på å holde hviledagen hellig, og gjerne en dag eller to både før og etter, selv om de er greie å beregne rente som banken beholder. Og det skal visstnok ikke være mer enn noe få hundre millioner i året de tjener på dette.

Sårt tiltrengte slanter dette. Se bare på de nedslitte og gamle byggene disse stakkars bankansatte må sitte i dag ut og dag inn. Ikke rart at min saksbehandler er på ferie 5-6 ganger i året. Ja, hvis hun ikke er sykemeldt da. På grunn av dårlig inneklima og fordi det selvfølgelig er belastende å stå på denne beinharde italienske marmoren hele dagen. Hvis hun altså skulle orke å være der hele dagen.

Simpel stein har de altså på gulvet, og de må hente den langt nede i Europa, for vi har så skralt med stein her hjemme. De har ikke engang råd til linoleum, stakkars.

Også disse fæle glassfasadene da. Som gir et så skarpt lys. Det blir reflektert fra de blankpolerte designmødblene fra utlandet de har overalt, og det er ikke godt for øynene, det forstår alle.

Jeg har til å med hørt at de må spise varm ferdiglaget mat i kantinen hver eneste lunch. Kanskje det ikke er lov å ta med seg matpakke engang. Strenge regler de bare må leve med, stakkarene. Og i min lokale bank har de ikke mer enn 3 kvarter lunchpause. De tre andre pausene er på toppen av dette ikke mer enn 15 minutter lange! Og de er jo der helt fra kokka 9 til nærmere 15, tenk på det.

Nei, det er ikke mer enn rett og rimelig at vi skal betale for oss når vi tar ut egne penger. Jeg synes dessuten det burde koste mer når vi tar ut penger etter kontortiden. Disse PC-ene som styrer minibankene må arbeide både sent og tidlig, så en 80-90 kroner etter kl 1430, som de ansatte tvinges til å være på denne grusomme arbeidsplassen, er nok mer riktig.

Og jeg synes de skal ta cover-charge når du skal inn i banken og stå med lua i handa for å be om et lite lån. Du sitter jo og sliter på møblene deres mens du venter en times tid etter avtalt klokkeslett med saksbehandleren din. Ja hvis hun er der da stakkar. Noe du får vite etter å ha ventet altså.
Hva med et myntinnkast ved døren? Putte på et par tjuekroninger for å slippe inn? Et myntinnkast vi selv må betale selvsagt.

Skulle bare MANGLE!

Åndelig Inflasjon

Før i verden. Før, da skrivende og snakkende mennesker iblant henvendte seg til andre enten via media eller i forsamlinger, var det vanlig at man kom med noen avvæpnende fraser forut for utsagn som ville kunne oppfattes negativt eller krenkende for enkeltindivider eller grupper.

Litt avhengig av hvor langt tilbake man velger å se, så kunne det være for eks
”Uten forkleinelse for noen, så…” eller ”Uten at noen må føle seg støtt, så er det slik at…”
Eller ”Uten tanke på noen særskilt, så vet vi at…”

Vel, når det gjelder utviklingen (hvis vi nå kan bruke et så oppbyggende ord om fenomenet) av de såkalt sosiale mediene, så er det minimale behov for reservasjoner av høflighetsgrunner.

En trenger ikke rare sosiale gangsynet for å observere hvordan reisen gjennom teknologi og språk er på god vei nedover hvis vi måler det i menneskelig kontakt og effektivitet ved formidling av budskap. Det er ganske skremmende hvis man ser etter.

Det at to mennesker i det hele tatt er istand til å gjøre seg forstått overfor hverandre er en uhyre komplisert prosess i utgangspunktet. Kanskje et lite hverdagsmirakel.

Se bare her.
En tanke, som er formet av arv, miljø og en utrolig mengde inntrykk og kanskje på toppen av det hele påvirket av ustøe indre tilstander eller av medisiner, skal formidles til en annen.

Tanken skal tenkes, formuleres i språksenteret i hjernen, sendes til taleorganene og oversettes gjennom en prosess hvor lungene trykker luft gjennom en passasje i stemmebåndene og setter luften i svingninger av forskjellig frekvens og styrke.

Og når dette har skjedd er bare halve jobben gjort. Den omtrent samme prosessen må gjentas i revers for at et annet individ skal ha noen sjanse til å forstå hva som formidles. Som er henvist til å bruke sin arv, sine forståelser av de ord og det tonefall som brukes, sin sinnstilstand og eventuelle sperrer og sine mange filtre.

Jo, det er et lite mirakel dersom mottageren straks forstår hva avsenderen mener.

Det flotte med samtaler, er at dersom det oppdages at budskapet har feilet på sin ferd, så har vi god anledning til å omformulere og forklare. Det er viktig og det er det som gjør at vi klarer oss sånn noenlunde.

Og så disse ”sosiale mediene da”. Som vi bruker hele tiden. Og som fører til den ene misforståelsen etter den andre, for enkelte lukt i katastrofer og elendighet.

Vi rigger oss til med kommunikasjonsmetoder som KUN går den ene veien, nemlig mot stadig færre muligheter for å utdype innholdet, farge språket og formidle følelser.
Helt utrolig.

Og her er det ingen grunn til å komme med høflighetsfraser for å skåne noen sarte sjeler som bruker massevis av tid på disse mediene. Hvis noen mener at det å ha stadig færre tegn til rådighet når man skal snakke med noen er en positiv utvikling, så vil jeg svært gjerne høre om det, for jeg ser det ikke.

At det har kommet mye godt ut av at vi har fått mange flere metoder for kommunikasjon er helt sikkert. Vi har fått et samfunn som er synlig for alle, ingenting forblir usett og usagt. Selv om dette drar mye skit med seg så må vel dette ses på som positivt.

Mennesker møter hverandre via disse kanalene. Om det fører til mer lykke enn ulykke er ikke godt å si, men som ellers i universet er det vel en viss balanse også i det regnskapet…

Når Twitter kom, så husker jeg at jeg som språkentusiast tenkte; nå er grensen nådd. Rock bottom. Vi er på bånn.

Men den gang ei. Det snakkes i media om et nytt opplegg hvor makismalt antall tegn visstnok skal være 72!
Viktige meldinger på 72 tegn. Kjærlighetserklæringer. Nyheter.

Kanskje det er dette PR-folk snakker om når de sier back to basic?

Kanskje vi skulle se litt lenger tilbake en Gutenberg når det gjelder skriftspråk, og tenke verbalt når vi skriver?

Facebook og liknende har jo blitt arena for sjekking og møteplass for folk og fe. Hva vil skje på sjekkefronten hvis denne teknologiske utviklingen fortsetter tro? Må vi bakover for å se hvordan fremtiden blir?

La oss gå riktig langt tilbake.

Steinalderen.

Sjekking på den tiden var noe heelt annet enn i dag. Ingen kurtise, blomster og sjokolade. Ingen telefonsamtaler, fjollete facebookprofiler og grisete sms`er. Neida.

Et grynt eller to, og så et grepa tak i håret på den du har bestemt skal være kommende mor til dine barn. For du vet hvorfor huleboerne dro sine kvinner inn i hulen etter håret ikke sant?

Grynting. Det må være neste trinn på trappen nedover i dagens kommunikasjonssamfunn.

For blir det særlig færre tegn enn 72 til rådighet så er et godt grynt et alternativ det er verd å vurdere…

Transparens

Språk er et fenomen som vi mennesker lenge trodde vi var alene om.

Noe som hevet oss over andre arter, noe vi brukte, og bruker, som våpen.

Definisjonen på fenomenet ”språk” spriker litt. Og det å forstå at noe så viktig som språk ”spriker” litt er i grunnen ganske grunnleggende for å forstå viktigheten av det hele.

Litt klønete formulert, men jeg er ganske fornøyd med det.

Det å befinne seg så definitivt på toppen av næringskjeden som vi menneske gjør forplikter.

Jeg tror det er viktig å være åpen for tanken om at vi faktisk er litt for tidlig ute. At det ved en guddommelig glipp ble slik at vi fikk et enormt evolusjonsmessig forsprang på alt og alle.

Jeg ser at det krasjer litt med forestillingen om at Gud er en gammel skjeggete gubbe i en litt overdimensjonert Ikea-stol som glaner ned på oss innbyggere av den eneste kloden vi tenker finnes.

Anyway.

Det sies i kvalifiserte kretser at det er viktig å finne sin realistiske plass i eget og andres liv. Stikke fingeren i jorda er vel en folkelig måte å si det på.

Hvis du er født og oppvokst i 7 etasje eller høyere så er nok det utsagnet litt vagt, men jeg håper du vet hva jeg mener.

Det virker som det å snu ryggen til fakta kan være en grei måte å leve livet på.
Men er det ikke litt trist da, at disse glimtene av liv vi representerer, skal bli brukt til å fornekte evigheten?

OK. Jeg, du, naboen, hvemsomhelst, vi kommer i beste fall til å tilbringe 70-80-90 i høyden 100 år på denne kloden. Thats a fact.

Den samme kloden er ca 4,7 milliarder år gammel. Det blir bare tullete å sammenlikne vårt liv med det tallet.

Tellus, Terra, nummer 3, Jorden. Kall vår klode hva du vil. I stellar sammenheng er vår klode middelaldrende. Slik enkelte av oss andre er det, uten sammenlikning for øvrig…

Det er svært sannsynlig at Solen, som er det som definerer oss som planet, vil ha drivstoff nok til å holde koken i drøyt 5 milliarder år til. Ingen grunn til å fortvile akkurat i dag altså…

I det perspektivet blir vi puslete, ubetydelige. Men når det er sagt så er det viktig å definere referansen i forhold til hva eller hvem vi er viktige for:

Og da blir det et spørsmål om mikro og makro. Stor og liten.

Fysisk størrelse er det Einstein hadde i tankene når han snakket om relativitet. Viktigheten av noe er ikke målbart mot annet enn det det ikke er viktig for.

Du kan ikke kvantifisere hva som er viktig for meg, og jeg kan ikke vite hva dine viktigste ting er.

Hvor viktig er det at solen kommer til å eksplodere om 5 milliarder år dersom kjæresten du er så glad i har funnet en annen?

Hvor viktig dollarkursen, været og kommunevalget dersom du ligger rett ut med influensa?

Men gamle Einstein hadde rett i en ting: Alt er relativt.

Selv om han har bidratt med mye fælt her i verden så hadde han humor. Humor er motpolen til forferdelse.

Det kan være vanskelig å logge seg på analogien i det gamle Albert sa under hans åpningstale på en vitenskapskonferanse i Berlin i 1954. Men prøv i hvertfall.

”Mine damer og herrer. Hadde jeg visst bedre, så skulle jeg blitt urmaker”

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder…

Når noen interesserer seg for ting som ligger litt utenfor det de fleste av oss beskjeftiger hodet med til daglig så hender det at det avstedkommer litt overbærende hoderysting og kanskje litt forsiktig himling med øynene.
Og ofte med rette kanskje.

Men noen ganger snubler man over ting som en nysgjerrig sjel ikke kan la være å fascineres av.

Noen fenomener er av en slik natur at det blir vanskelig å finne vettuge forklaringer på det. Det er en tendens til at slike ting ikke får noe særlig omtale i media, rett og slett fordi det å presentere noe som mangler forklaring i de fleste tilfeller ikke er kommersielt heldig og kan skade seriøse (dvs de som tar seg selv høytidelig) mediaselskaper.

På denne måten blir veldig mange ting rett og slett tiet i hjel. Og så faller de ”i klørne” på grupper av mennesker, organisasjoner og andre med litt mindre tyngde.

Et slikt fenomen, blant mange andre, er såkalte kornsirkler. Media har tatt for seg noen av dem, men da helst de der det kan vises til at et par skøyere har laget dem i et muntert øyeblikk, bare for å drive gjøn med de på okkulte fenomener troende, UFO-entusiaster osv.

Det er jo litt festlig naturligvis, skal innrømme det. Selv er jeg nok i den leiren som svært gjerne skulle ha en rasjonell og vitenskapelig forklaring på alt mulig. Veldig ofte er det også det heldigvis.
Men ikke alltid. Noen ganger klarer selv den mest ihuga skeptiker ikke å komme opp med selv en tynn vitenskapelig teori. Da snur vi gjerne ryggen til og prøver å glemme hele greia. En ikke særlig smigrende måte å håndtere vår egen begrensning på, men vi gjør det.

Jeg tror det er veldig viktig å ikke avvise alt vi ikke kan forklare. Det kjennes godt å bli litt klokere med årene, og en av de fineste tingene ved å befinne seg midt i livet sånn omtrent er at evnen til å akseptere ting som ikke kan erkjennes intelektuellt begynner å bli velutviklet.

Se på dette bildet.

Tatt fra fly, etter å ha oppstått natten til 13 august 2001. Ikke bare er det utrolig vakkert, det er uhyre komplisert og matematisk og geometrisk helt perfekt. Diameteren på sirkelen er over 300 meter… (bildet er skviset sammen for å passe på siden)

Kornsirkel 1

Den enorme størrelsen, tidrommet i hvilket den har oppstått, og det faktum at det hverken var fotspor eller bilspor i nærheten til tross for at det regnet hele natten, eliminerer enhver mistanke om at dette er en fleip eller annet menneskeskapte greier.

Det du ser i midten er en stor gruppe mennesker, og på toppen av bildet ser du en samlig biler.

Og dette er langt fra noe enestående fenomen, selv om det er et av de mest spektakulære mønstre som er fotografert. Vi skal også huske på at mange slike ting ikke blir rapportert fordi bonden ikke vil ha noe styr og vesen på gården og i åkeren sin…

Det er fra piloter som trafikkerer disse områdene rapportert at det i visse tilfeller har oppstått slike enorme mønster i løpet av mindre enn 30 minutter…

Noen fakta:
– Hittil er det registrert ca. 10 000 kornsirkler på verdensbasis, hvorav størstedelen er oppstått i England.
– Årlig rapporteres det om ca. 250 kornsirkler – de fleste om sommeren. Størst er aktiviteten i Sør-England. Her finner man de fleste, største og mest kompliserte i verden.
– Rapporter om kornsirkler går mange hundre år tilbake i tid. Det finnes illustrasjoner av kornsirkler fra 1600-tallet. På slutten av 70-tallet utviklet det seg. De ble flere og større, og mønstrene ble mer kompliserte.
– Mange kornsirkler inneholder mytologiske, geometriske og matematiske mønstre. Men også åndelige og religiøse mønstre oppstår ofte.
– De fleste kornsirkler oppstår om natten, mange av dem i regnvær.
– Over 20 kornsirkler er hittil registrert pr. dags dato i Norge.
– Selv om en del kornsirkler beviselig er laget av mennesker, bl.a. på bestilling av TV-stasjoner, firmaer og tidsskrifter, er de resterende å anse som et mysterium.

Det at vi ikke finner noen forklaring i vårt eget tankeunivers betyr ikke at den ikke finnes. Det betyr bare at vi må innse og godta våre begrensninger. I hvert fall inntil videre, inntil vi klarer å åpne opp for de energier som ikke kan måles med dagens instrumenter.

Det er en tendens til at mennesker som gjennom et langt liv har forsket på fysikk, astronomi, matematikk og slike konkrete og observerbare fag etter hvert som de blir eldre dreier over mot filosofi, religion og mer åndelige interesser…

Det vårt intellekt kommer til kort, starter kanskje vår følelsesmessige intelligens.

Vi kommer til neste fase.

Det føles sannsynlig at vi antagelig ikke har sett mer enn den spede begynnelsen på vår forståelse av universet og dets hemmeligheter.

Og det er kanskje et sunnhetstegn at vi ved å skaffe oss mer og mer kunnskap bare i stadig større grad innser hvor lite vi vet?

***********

En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.

Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!

Hjernekirurgen smiler mildt og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.

Men jeg har aldri sett en tanke…

Ship Ohoi

Nok er nok er det noe som heter. Hva det betyr helt presist vet jeg ikke helt, men for meg er det nok når jeg registrerer at en hel verden holdes for narr og at det landet jeg selv bokstavelig talt har blødd for blir en del av et heller selsomt og definitivt tvilsomt skuespill som på toppen av en eller annen kake omkranset av toskeskapens glasur kan ende med tragedie og katastrofe for våre landsmenn og kvinner, enten de har den eller den hudfargen. Til deg som tviler blir de våre landsmenn i det øyeblikket de blir ansatt av et norsk rederi. Og ikke minst deres familie, som akkurat nå får sin bekymring og engstelse toppet av ulne bidrag fra foreninger for ditt og datt og interesseorganisasjoner som har nettopp det; interesse av å se en negativ utvikling.

Jeg snakker om skipskapring, nå sist et norskeiet skip med et mannskap av diverse nasjonalitet, men under norsk ansvar. Og det hjelper ikke en dritt at skipet er registrert på Bahamas og ikke i Brønnøysundregisteret, dette er Norsk, dermed basta.

I media vet de å dramatisere dette, men de gidder ikke å se etter hva det er som egentlig foregår. De bidrar dessuten til elendigheten med feilinformasjon, ting de får servert på et fat og som de ikke gidder å sjekke selv.
Et prakteksempel er at de på Dagsrevyen får seg til å si at det landet som alle de aktuelle skibskapringer foregår fra, Somalia, har lengre kystlinje enn Norge. Dette er stas å si i en 45-sekunders reportasje fra en latsabb av en lisensbetalt afrikakorrespondent selvsagt, som ikke har en trevl bloodymaryav peiling men vil tilbake til bloodymaryen nr 2 som han har bestilt til frokost.
Somalia har slett ikke i nærheten av like lang kystlinje som Norge, og tallet de opererer med på 22500 skip i året som passerer denne kysten er direkte feil i retning av oppspinn og bløff. Det riktige tallet er nemlig godt under 17 000, og ikke mer enn rundt 3000 av disse følger den aktuelle kyststripen så nært at de kan sies å seile langs kysten av Somalia.
Bevares, det er mange nok, 8-9 skip om dagen, men ikke jug oss huden full i beste sendetid takk, og i hvert fall ikke på grunn av slappheter og mangel på arbeidsevne og vilje fra statsfinasierte døgenikter. Og skulle du tvile så sjekk Inmarsat 8es logg for området når du måtte ønske. Ikke lettlest, men dønn presis. Og siden det er noe alle eier så kan telenor ikke nekte deg adgang.

Uansett tall så er sakens kjerne en elendig verkebyll. Og det saftigste tallet venter jeg med.
Og som alltid blir det stilt feil spørsmål i slike saker.

Hva er så det riktige spørsmålet tenker du kanskje?
Spørsmålet vi må stille er ikke hvor mange skip som blir kapret.
Ikke hvem som gjør det.
Ikke hvor mange kaprere det er, hvor ofte eller hvor de blir kapret.

ALLE slike fenomener trenger det samme grunnleggende spørsmålet:

HVEM er tjent med at slikt foregår. Thats the question.

Svar på det og du har løsningen. Jeg velger å ikke gi det svaret her.

Men tenk deg følgende scenario:
tankbat1Du er kaptein på et monster av et skip. 200 000 tonn med stål, hvor skipssiden på det laveste kanskje er nær 25 meter høy, eller som en boligblokk på ca 8-9 etasjer. En massiv vegg av stål på alle kanter.
Og det finnes, mens du kjører langs en hvilkensomhelst kyst, ikke så mye som et trappetrinn på utsiden av båten. Ikke ETT!

Og så kommer det en gjeng halvfulle tullinger i en liten drittbåt lik den du fisker makrell fra på hytta om sommeren. De har riktignok geværer og lager en helvetes masse rabalder.
De er for deg som kaptein like farlig som et pinnsvin du møter i skogen. Du kan ignorere det fullstendig, men bare trekke deg litt unna for ikke å komme nær piggene.
Ikke bare er du beskyttet av et veritabelt og solid panser, med du har vannkanoner som kan pumpe opp nok trykk og mengder av havvann til å senke en av disse lekebåtene på få  sekunder hvis du gidder. På et tankskip av noe størrelse så er det gjerne mer enn 10 slike!
Og så videre og så videre.

Du sitter i en bunnsolid borg med stålvegger og blir likevel ”overmannet” av en flokk halvfulle tullinger i en pram. Neppe, som sagt…

Tilbake til spørsmålet: Hvem er det som tjener på dette?

Det er da litt påtagelig at ca 100 % av disse kapringene ender med at kjeltringene får det de vil ha, ofte merkelig nok ”the going rate” på 30 millioner dollar, etter ca merkelig nok 60-70 dagers ”beleiring”. Og uten at mannskapet på disse båtene har blitt verken tynnere eller mer misfornøyd enn de allerede var. Nei, det er en merkverdig og unison taushet fra den kanten. Og så klart er det tilfeldig at forsikringsselskapet ikke krever egenandel for utbetalinger under 30 mill….

Bildet blir ikke mer morsomt av at det er avdekket ganske tette bånd mellom ”kaprerne” og myndigheter i den aktuelle sonen. Og at satelittbilder viser at mannskapet er samlet i baugen på et skip mens piratene skyter hull i vinduene på broen for å skape en dramatisk effekt.

Ville ikke du blitt forundret om myndighetene ikke engang gadd å kommentere at en diger båt fra Somalia ble kapret utenfor Haugesund?

Joda, det skjer nok at en og annen båt av mindre størrelse blir offer for pirater. Men ingen må tro at et stålfort kan inntas fra en lettbåt, med mindre de som eier fortet ønsker det.

Og hva gjør vi da, når en skipslast olje på 200 000 tonn var verd 85 dollar pr fat når vi kjøpte den har sunket til 35 dollar fatet før vi rekker å

selge den?

Til de som er opptatt av tall er til orientering et fat olje 159 liter. Det betyr at det er jævlig dårlig butikk å nå frem til destinasjonen med denne lasten.

Man trenger ikke å være trollmannen Merlin eller matematikeren Abel for å sette to streker under svaret her.

Men man trenger kanskje å være jævlig god til å fylle ut sjekker på Lloyd Ship Insurance for å finne mening i dette?

Det elendige oppe i alt dette er at det er du og jeg som betaler gildet. For hvor tror du disse pengene kommer fra?
Lloyd trykker dem ikke selv. Selv om de utvilsomt hadde gjort det given half a chance.

Når du betaler bilforsikringen neste gang, sure penger, så vit at en god slump av dette går til å finansiere det skuespillet som dine egne lisenspenger er med på å dytte opp i fjeset ditt hver forbasket dag.

Gjør som de store gutta nå i disse selvangivelsestider:
Legg samvittigheten i skuffen for samfunnsgodkjent bedrag.

Hvis du bor i et land som velger å lukke øynene for dette åpenbare og storstilte bedrageri for å få en hel næring til å gå rundt, og som på toppen av det hele neppe bidrar med en krone til de tingene dine egne skatteskillinger går til, ja da mener jeg du er hjertelig velkommen til å ”glemme” at en og annen pirat klatret opp glatte veggen på din oljetanker også.

Ship ohoi.

Blåmandag og Bompenger

Mandag. Igjen… Vet du hvor mange det har vært av dem siden vi begynte å telle? Ikke det? Jeg tror nok det var mandager før vår tidsregning blamandagstartet også, det var bare ingen som gadd å nevne det. Og mandagene var antagelig ikke blå den gangen. NSB var ikke en time forsinket i gjennomsnitt og der det hele begynte var det vel lite sluddbyger i mars mens man ventet på bussen også. Ingen finanskrise og selvangivelser. Selv om det ryktes at en og annen snekkersønn ble angitt i ny og ne selv på den tiden. Og det til overmål før noen fikk lurt fra han oppskriften på hvordan du gjør vann til vin, kloning av fisk osv.
Nei det var nok lettere den gangen. Og veiavgiften var antagelig mye mindre. Jeg fikk en regning fra staten på 1650 kroner for en gammel motorsykkel jeg har. Veiavgift altså. For de få kilometerne på solfylte søndager som jeg bruker den. Det koster bare ca en tusing mer for en grådig jernskodd firehjulstrekker som maler opp asfalten for hver meter den kjører, selv om du kjøre hver eneste dag hele dagen. Hvor er logikken sier nå jeg.
Og det blir ikke mindre merkelig når man kan lese i statistikken at vegvesenet hadde over en halv milliard til overs i fjor etter at alle veiprosjekter og annet var betalt.
Og så forklarer de alle bommene med at det skal gå til finansiering av veien du altså må stoppe på for å gi bort gullpenger du har slitt sammen i ditt andlets svette.

Du betaler kanskje 30 spenn for å kjøre på en vei som altså ikke bare allerede er kjøpt og nedbetalt med dine egne penger, men som til overmål bompenger01er betalt av en kasse som renner over med penger. Dine penger.
Dine skattekroner, pluss nesten 3000 kroner i året, hvert forbaskede år, og på toppen skal du betale hver gang du kjører på disse veiene. Og prøv å betale en dag for sent! Da smeller de på 12 % straffegebyr på timen. Det er ikke engang lov i privat næringsliv, men staten tar ikke slike smålige hensyn må vite.
Er det bare meg som er blond, eller er dette skrikende blankskurt idioti??
Og dette er bare et av mange liknende eksempler.

Hvis vi tar dette med i en liten beregning, og sammenholder det med det faktum at siden Mesteren trådte sine vannavstøtende sko nede på Gazastripen, som neppe var en stripe den gangen forresten, så har det vært godt over 100 000 mandager. Medregnet denne vi har idag nærmere bestemt 103 876. Cirka. Da er det ikke til å undres over at salget av Prozac og andre lykkepiller er helt der oppe sammen med den tidligere omtalte Grandiosaen.

Man kan bli dekomprimert av mindre.

Håp

Det å kjenne at du er på toppen av næringskjeden.
Besitte skjønnheten.
Kraften det er å ha en skjønnhet de andre vil ha.
Vær liten nå du er så stor.
Vokte våpnene, når du som vokter sover.
Være liten, når du er liten.
Ligge inntil, være svak.
Men vite at din rygg er rak og at du kan.
På bunnen av dypet flyter din sjels flamme.
Oppdriften er ikke lett å se. Du må hente kraft ute.
Drivstoff til flammen din.
Men det du ikke vet.
Er at din ytre skjønnhet blender oss.
At gløden i ditt indre er varm og god.
Du er så fin, så skjør.
Skjelvingen fra din sjel er ikke tydelig.
Men sterk.
Noen få har sett det.
Ikke gi dem opp.

Lykkens Pendel

Man trenger ikke være pensjonist for å tenke at været er viktig. Ikke fordi det med været betyr så mye i praksis hvis du som jeg slipper å tvinges ut om morgenen for å tekkes en grinete arbeidsgiver eller møte opp på en skole. Neida. Men det påvirker likevel hvordan vi tenker og hva slags humør og stemning vi er i.
Det rare er at det samme været som gjør oss forbannet når vi hadde tenkt å gå en hyggelig tur i skogen eller dersom vi må jobbe utendørs, det kan sette oss i en tilstand av melankoli og tenksomhet, og er med på å forsterke de litt stille følelsene i oss. Jeg er nok litt der denne tirsdagsmorgenen.
Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det.
Det er veldig mye vær for tiden. Tungt og sølete vær. På terrassen her på utsiden av to store vinduer hvor jeg kan se ganske mye av byen min, ligger det noe som best kan beskrives som vann i fast form. Eller slush, som de bak disken på McDonalds kaller de kulørte cocktailene av E-stoff som subber rundt i plastbeholderne på disken. Samme konsistens har den suppete massen som det er 25-30 cm av utenfor kontorvinduet.
Og som om ikke det var nok har det nettopp begynt å bøtte ned med mer av samme stoffet. For så plutselig å gå over til regn som slett ikke kommer NED, men snarere bortover.

Nå man bor ganske høyt oppe slik jeg gjør og det ikke er så mange meterne til havet, i dette tilfellet indre havn riktig nok, så er det ofte slik at regnet har en viss fart på seg når det kommer hit. Selv om det ikke er en vindfull dag akkurat så pisker regnet mot vinduene, og de få vindkastene som er noe å skryte av lager en herlig hviskende pipelyd rundt hjørnene.
Nå det så står en kopp glovarm kaffe på skrivebordet og Enya hersker over lydbildet i det lune rommet som bare er opplyst av det stålgrå vinterlyset fra vinduene så er det lett å bli litt myk i tankene.

Jeg synes ikke det er riktig å tenke at dersom man ikke føler seg helt på toppen av sitt livs tinder, så er det noe feil, galt. For er det ikke slik da, at den styrken vi føler når vi en sjelden gang ER på disse stedene i livet hvor vi føler oss sterke og usårbare, nettopp er hentet der nede i dalen? Det er en grunn til at basecamp ligger på en relativt lun og lavereliggende plass i terrenget når noen skal bestige et fjell?
Hvordan skal vi kjenne igjen lykke og glede hvis vi ikke har følt det motsatte?

Lykke er ett slitt ord. Men slitt på en vakker måte, slik en bok som er lest av mange kan være det. Eller trappen i en gammel bygård, formet av mennesker, av livets egne føtter.
Jeg tror ikke lykke er en tilstand. Jeg tror det er en personlig egenskap.

Og det er nok et litt viktig punkt. For valgene våre er jo det som fører oss fremover, som er motoren i livene våre på det helt personlige plan. Valgene våre er selve produktet av våre personlige egenskaper. Og hvis lykke er en personlig egenskap, ja så vil det logisk sett være valgene våre som fører til lykke eller ikke. Kort sagt: vi kan i så fall VELGE lykken.

En skummel erkjennelse. Men den blir kanskje litt mindre skummel av å tenke på at det er ikke en engangs-mulighet. Vi må velge lykken om igjen og om igjen. Og om igjen.

Vi som har et langt forhold eller flere bak oss vil etter hvert forstå at det vi gjorde feil var nemlig dette. At vi ikke valgte den samme lykken på nytt og på nytt. Vi slo oss til ro med den lykken vi hadde eller trodde vi hadde. Vi var fornøyd, og sluttet å velge…

Jeg ser begrepet lykke som en pendelbevegelse i utgangspunktet. Når pendelen er helt på den ene eller den andre siden, hvor går den da tror du? Hva er pendelens egenskap og eneste oppgave?
Ved å IKKE velge, velger man. Det å ikke velge er et stort valg. Lykkens pendel vil fortsette med sitt dersom man ikke gjør noe aktivt, noe ektefølt og konkret. Frem og tilbake.

Kun ved å velge å velge kan vi kontrollere den, og det øyeblikket vi slipper taket begynner den sin vandring mot den andre siden av sitt spillerom, kassen Vårherre har plassert vår pendel i. En ikke udelt lystig tanke ved første øyekast, jeg er enig det. Men snu den på hodet, så ser du hvor vakker den egentlig er.

Like mye som vi kan bruke vår energi og kjærlighet på å hindre pendelen fra å svinge mot det motsatte når vi har det godt, like mye kan vi bruke våre muligheter til å velge for å nettopp få den til å svinge bort fra den mørke siden…

lys_moerke_001Ved å la være å gjøre valg som holder den på denne siden!

Hva er det så vi mennesker driver med, som gjør at vi sitter på var egen tue og gremmes og synes at lykken ikke er hos oss?
Jo, det er nettopp nemlig akkurat det. At vi sitter på vår egen tue og gremmes og tenker at lykken er et annet sted enn hos oss. Problemet ER løsningen.

I praksis er det VALGENE vår som gir denne følelsen av håpløshet eller nedtrykthet. Og som sagt dette store valget. Å la vær å velge.

Vi lar vær å velge TIL, og velger dermed FRA. Gi meg et eksempel sier du?

Jeg har mange. Men de valgene som er nærmest knyttet til lykke og muligheter for lykke, er, i allefall etter min ringe mening, uløselig knyttet til vår interaksjon med andre mennesker.

Når valgte du for eksempel sist å ikke takke ja til en invitasjon? Jeg tipper at det ikke er så lenge siden… Om det er til familie, venner eller til nærmest ukjente bekjentskaper er ikke viktig. Det viktige er at vi har en tendens til å utvikle mesterlige evner i å finne på utflukter for å slippe å dra, for å slippe å møte fremmede selv om det er en nær venn som kaller til fest. Eller for å slippe å havne i den samme gamle diskusjonen med familiemedlemmer. For å slippe tilbakevendende scener med en litt brisen venninne. Listen er like lang som fantasien strekker seg. Du har den selv.

Vi velger å takke nei til en jobbmulighet, fordi vi tror vi ikke orker å blir kjent med nye kolleger, være den som kommer utenfra.
Vi velger å ikke gå på kino fordi vi ikke orker å kanskje treffe noen vi kjenner akkurat i dag.
Vi velger å unngå å snakke med naboen fordi hun har en tendens til å være for nysgjerrig, selv om vi skjønner at det er av omsorg.
Vi velger å ikke ta telefonen når vi har det litt kjiipt. Vi velger å ikke sette oss i en situasjon som kan føre til et nytt forhold fordi vi ikke orker det en gang til. Osv osv. Listen er laaang.

Og dette gjør vi til tross for at vi vet meget godt at hvis vi bare kaster oss ut i det, tar sjansen, retter ryggen og legger fra oss frykten for en stund, så blir det så godt som alltid kjempehyggelig, morsomt og fører ofte til bra ting. I hvert fall så ofte at argumentene for ikke å gjøre det blir trivielle og puslete hvis vi tenker oss litt om.
Det er ganske merkelig egentlig. Og hva er det vi egentlig gjør, hvis vi holder oss til metaforen med pendelen?
Jo, vi tviholder på den der et godt stykke inn i den mørke siden. Ihvertfall godt ute av lyset.

Vi hindrer pendelen i sin gang mot lykken. Aktivt. Med fullt overlegg.

Noen er så gode til det at den blir der. I mørket. Andre igjen er gode til det motsatte. Det er de vi ikke synes er noe morsomme, de som alltid sier de er lykkelige, ikke sant? En irriterende gjeng det der. Men om de kanskje sier det og det antagelig ikke stemmer helt så er det ikke viktig. Det viktige er at de prøver. Velger å prøve. Velger å velge. Og vi vil jo innerst inne være som dem?

Det som er viktig er at vi gir livet en sjanse til å vise oss lykken. At vi tillater pendelen å svinge, at vi reiser oss fra tuen vår og tvinger oss selv til å delta. Det er jo så enkelt. Er det ikke det da? Og hvor galt kan det egentlig bli? Det er da bedre å sutre litt over et lite skrubbsår både på knær og kanskje til og med hjertet, enn å sitte i tussmørket og ha det vondt uten engang å forstå hvorfor til slutt?

Det å ikke velge når vi får et valg er det samme som å velge bort selve grunnlaget for lykke. Og det kan ikke være riktig måte å handle på når vi er der nede i dalen vår. Alle daler har fjell. Ellers ville de ikke vært daler.
Og det er jo slik med de fleste daler da, at toppene er godt synlig når det er klarvær…

Så la oss blir flinkere til å ikke gjemme oss bak dagligdagsheter når livet oppsøker oss.

La oss bli enige om att skrubbsår på både kropp og sjel er for småting og regne fremfor et liv i dårlig pendel-lys…

Det kan gå ut over synet.