Jordskjelv og gode råd

http://www.vgtv.no/#id=37567

Filmen viser matvarer som faller ned av hyllene i en butikk på New Zealand.

Jordskjelv er fæle greier, og selvsagt særlig når det gå ut over mennesker og dyr.

Men jeg stusser over en ting. I følge statistikken har New Sealand hele 14000, ja hold deg fast, fjorten tusen skjelv hvert år. I snitt mind you.

Enkel hoderegning gir et merkelig bilde av det hele, da det jo som kjent er bare 365 dager i et år (i hvert fall på denne siden av kloden). Et år her nord består av 8760 klokketimer.

New Zealenderne har med andre ord etter hvert bred erfaring med jordskjelv. De fleste sikkert små og ufarlige, men likevel.

Mitt spørsmål blir ganske betimelig føler jeg og svært enkelt:

Ville du, dersom det på stedet der du bor og eide en butikk var mer enn ett jordskjev i timen, ville du hatt litt kanter på hyllene dine?

Eller ville du fortsatt å stable glass og flasker helt ut på kantene av hyller som ikke en gang er skrudd fast i gulvet?

Personlig ville jeg gått for hyllekanter.
Og muligens tatt en hint og latt være å bo på en øy med 14 000 jordskjelv i året.

Do-mesterskap?

Ski-wm. Eller er det med liten v?

For er det med stor W så må bokstav nummer to også være på samme språk.
Altså engelsk. W for world.

På norsk er det jo VM / verdensmesterskap. På engelsk er det world championship.

Så den korrekte beskrivelsen, og noe som alle forstår over hele verden, for det er jo et verdensmesterskap ikke sant, blir WC. At organisasjonen som får satt istand denne galskapen heter FIS er bare en makaber tilfeldighet.

Da snakker vi.

For opp til 795 kroner kan norske nordmenn i norge kjøpe seg billett til dette arrangementet. Nesten en tusenlapp for å stå i skogen å fryse brokk på seg, med et ønske om et glimt av en i media utbrukt skiløper.

Og det er helt greit.
Men visste du at du allerede har betalt for denne fyren eller dama eller hva slags krysninger de har frembrakt i det siste, vet du hva de virkelig koster deg? Selv om du altså velger å la vær å ta oppstilling i skauen utenfor Oslo med kvikklunsj og appelsin. Vet du det?

Sikkert ikke. Men sist jeg sjekket så kostet den statsfinasierte toppidretts-satsningen (ski altså, og en og annen sykkel..) ca 38 millioner i året.

Riktig nok ikke så mye delt på hver nordmann.
Men hva med oss da? Vi som mener at det å trampe rundt i skogen på to pinner av glassfiber bør skje for egen regning og risiko. Og ikke i løyper laget av ildsjeler med snøscooter betalt med vaffelpenger av det lokale idrettslaget men i løs naturlig snø slik Vårherre har ment det.

Det finnes knapt med argumenter for at dette er en lur ting å gjøre. Og ingen har tatt til orde for det motsatte.

38 millioner er nok til rundt regnet 100 sykepleiere som kan ta vare på våre gamle og syke. 38 millioner er nok til å sette midt-delere på nesten 100 kilometer motorvei, som vil spare mange liv.

Men neida.
OL på Lillehammer kostet oss i overkant av 9 milliarder norske kroner, bedre kjent som NOK.

Kan du måle entusiasme og dugnadsånd i penger? Svaret på det er nei.

Tror du at vi har gått i pluss her? Når det gjelder kostnadene som hver enkelt av de ikke-betalte funksjonærene og alle frivillige representerer så er svaret nokså greit. Ble det en krone til overs så er det gevinst.

Som nasjon blir det heller skralt.

Men lærte vi noe av det?

Nå skal det altså arrangeres et toalettmesterskap i Oslo, der de rike og privilegerte bor.

Gilde, kjøttprodusenten som står for et av de mest omfangsrike Co2 utslipp i kongeriket Norge, har fått tillatelse til å selge pølser knyttet til dette arrangementet. Pølser.

Pølse med brøl.

Av alle næringsmiddel som er tillatt omsatt uten restriksjoner er pølser det aller verste.

Slagg og rester fra slakting av gris er pølser. Søppel og ubrukbart som menneskeføde på alle andre måter enn nettopp… pølser.

Pølse med brøl.
Et opplyst land som Norge burde holde seg for god til å promotere et produkt som direkte fører til økt pågang i helsekøene.

Pølser er udiskuterbart det verste man kan spise. Laget av innvoller og ting fra dyr du ikke ønsker å vite. Halvparten er ister. Vet du hva ister er?

Tenkte kanskje det…

Ister er en type fett som vokser rundt innvollene på et dyr når energitilførselen overskrider behovet. Ister er fett fra et i beste fall usundt dyr, i de fleste tilfeller et sykt dyr.

Ikke bare er pølser direkte usundt. Det er en trussel mot folkehelsen.

Men altså, ski WM. Eller ski-WC. Bortoverskimesterskap.

Man skulle tro at dette var noe som burde kunne beskues av alle i Norge, nå i denne tv-alderen. Vi tvinges til å betale lisens for noe som antagelig er det minst attraktive tv-tilbudet tilgjengelig på denne siden av kloden.

Men neida. Et litt løst fundert plagiat av en svensk programserie ”Førkveld”, kopiert og tildelt det kreative navnet ”Førkveld”, viser et snauklippet utvalg av ”høydepunkter” fra seremonien.

350 av norges 430 ordførere har (på den enkelte kommunes bekostning naturligvis) funnet veien til Karl Johan i denne anledning. Hvorfor de 80 andre ikke var der vites ikke, men disse kommunene sparer i hvert fall nok penger til 15-20 varme måltider på det lokale gamlehjemmet. I stedet for ett stk fjollete middag på Grand sammen med fiserne.

Det påstås at det er så sundt med sport. Sport er vel omtrent det eneste området av samfunnet hvor slike påstander slipper å bli underbygget med tall.

For hadde vi forsøkt å sette ord og priser på det så hadde det nok sett ganske mørkt ut.

Og skulle vi satt karakterer på Haukås Mittet`s halvslappe låt uten refreng som ble presentert under åpningen så måtte vi vel grave dypt…

Javel, så synes du det blir litt vel negativt. Men det er ikke mulig å motbevise at dette er en økonomisk idiotisk affære.

Det er slik at de ildsjelene som trumfer igjennom slikt som dette er i FÅTALL! Vi snakker om 6-8 personer, menn alle sammen, som synes dette er så stas at de greier å få et land til å svi av milliarder for å arrangere en 12 dager lang sløsefest, med det syltynne motiv at vi tenker det er gøy å se noen gå på ski i skauen.

All fornuft tilsier at dette er tull og tøys, hvis vi ser bort fra at enkelte firmaer blir stadig feitere av disse tingene, og at kontoene til de statsansatte pr-byråene bugner.

Det er sjelden jeg skjemmes av å være norsk.
Men dette likner fælt på noe man bør skjemmes over.

En annerledes bønn

Min kjære, når vår skjønne tørst er slukket,
og alt i oss er ro: ditt ansikt smiler
mot søvnens komme, som når rosen hviler
i sine røde drømmer innelukket,

å, kunne da den sødme vi har drukket,
forplantes til en jord hvor alt fortviler,
en verden sprengt i grus av prosjektiler,
i hat og skrekk og krampe dødsfortrukket,

ja, kunne våre deilige sekunder
som solregn overrisle denne grumme
og syke jord – og saftig sildre ned

mot alle åpne, tørste menneskemunner,
da ville myrderiets hyl forstumme,
min elskede, da fikk vår verden fred.

Perikles

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10029720

Ja den kjærligheten…

Denne karen, en åpenbart vaskeekte danske, er et eksempel til etterfølgelse. En storveis ambassadør for våre frilynte naboer derover på sørsiden av pytten.

Han har tydeligvis hatt det motsatte av en coyote-natt, og forfølger et vagt minne gjennom tuborgtåken  rett til vårt eget udmerkede land med blomster i hånd for å finne sitt hjertes utkårede. Bare han kunne komme på navnet hennes. Eller hvordan hun så ut i det minste.

Det er ergelig med en litt utvannet hukommelse i slike situasjoner. Men initiativ har han i hvert fall. Det skal han ha.

Mon tro om han har tjent sine millioner som reklameskuespiller?

Sjekk selv…

Åndelig Inflasjon

Før i verden. Før, da skrivende og snakkende mennesker iblant henvendte seg til andre enten via media eller i forsamlinger, var det vanlig at man kom med noen avvæpnende fraser forut for utsagn som ville kunne oppfattes negativt eller krenkende for enkeltindivider eller grupper.

Litt avhengig av hvor langt tilbake man velger å se, så kunne det være for eks
”Uten forkleinelse for noen, så…” eller ”Uten at noen må føle seg støtt, så er det slik at…”
Eller ”Uten tanke på noen særskilt, så vet vi at…”

Vel, når det gjelder utviklingen (hvis vi nå kan bruke et så oppbyggende ord om fenomenet) av de såkalt sosiale mediene, så er det minimale behov for reservasjoner av høflighetsgrunner.

En trenger ikke rare sosiale gangsynet for å observere hvordan reisen gjennom teknologi og språk er på god vei nedover hvis vi måler det i menneskelig kontakt og effektivitet ved formidling av budskap. Det er ganske skremmende hvis man ser etter.

Det at to mennesker i det hele tatt er istand til å gjøre seg forstått overfor hverandre er en uhyre komplisert prosess i utgangspunktet. Kanskje et lite hverdagsmirakel.

Se bare her.
En tanke, som er formet av arv, miljø og en utrolig mengde inntrykk og kanskje på toppen av det hele påvirket av ustøe indre tilstander eller av medisiner, skal formidles til en annen.

Tanken skal tenkes, formuleres i språksenteret i hjernen, sendes til taleorganene og oversettes gjennom en prosess hvor lungene trykker luft gjennom en passasje i stemmebåndene og setter luften i svingninger av forskjellig frekvens og styrke.

Og når dette har skjedd er bare halve jobben gjort. Den omtrent samme prosessen må gjentas i revers for at et annet individ skal ha noen sjanse til å forstå hva som formidles. Som er henvist til å bruke sin arv, sine forståelser av de ord og det tonefall som brukes, sin sinnstilstand og eventuelle sperrer og sine mange filtre.

Jo, det er et lite mirakel dersom mottageren straks forstår hva avsenderen mener.

Det flotte med samtaler, er at dersom det oppdages at budskapet har feilet på sin ferd, så har vi god anledning til å omformulere og forklare. Det er viktig og det er det som gjør at vi klarer oss sånn noenlunde.

Og så disse ”sosiale mediene da”. Som vi bruker hele tiden. Og som fører til den ene misforståelsen etter den andre, for enkelte lukt i katastrofer og elendighet.

Vi rigger oss til med kommunikasjonsmetoder som KUN går den ene veien, nemlig mot stadig færre muligheter for å utdype innholdet, farge språket og formidle følelser.
Helt utrolig.

Og her er det ingen grunn til å komme med høflighetsfraser for å skåne noen sarte sjeler som bruker massevis av tid på disse mediene. Hvis noen mener at det å ha stadig færre tegn til rådighet når man skal snakke med noen er en positiv utvikling, så vil jeg svært gjerne høre om det, for jeg ser det ikke.

At det har kommet mye godt ut av at vi har fått mange flere metoder for kommunikasjon er helt sikkert. Vi har fått et samfunn som er synlig for alle, ingenting forblir usett og usagt. Selv om dette drar mye skit med seg så må vel dette ses på som positivt.

Mennesker møter hverandre via disse kanalene. Om det fører til mer lykke enn ulykke er ikke godt å si, men som ellers i universet er det vel en viss balanse også i det regnskapet…

Når Twitter kom, så husker jeg at jeg som språkentusiast tenkte; nå er grensen nådd. Rock bottom. Vi er på bånn.

Men den gang ei. Det snakkes i media om et nytt opplegg hvor makismalt antall tegn visstnok skal være 72!
Viktige meldinger på 72 tegn. Kjærlighetserklæringer. Nyheter.

Kanskje det er dette PR-folk snakker om når de sier back to basic?

Kanskje vi skulle se litt lenger tilbake en Gutenberg når det gjelder skriftspråk, og tenke verbalt når vi skriver?

Facebook og liknende har jo blitt arena for sjekking og møteplass for folk og fe. Hva vil skje på sjekkefronten hvis denne teknologiske utviklingen fortsetter tro? Må vi bakover for å se hvordan fremtiden blir?

La oss gå riktig langt tilbake.

Steinalderen.

Sjekking på den tiden var noe heelt annet enn i dag. Ingen kurtise, blomster og sjokolade. Ingen telefonsamtaler, fjollete facebookprofiler og grisete sms`er. Neida.

Et grynt eller to, og så et grepa tak i håret på den du har bestemt skal være kommende mor til dine barn. For du vet hvorfor huleboerne dro sine kvinner inn i hulen etter håret ikke sant?

Grynting. Det må være neste trinn på trappen nedover i dagens kommunikasjonssamfunn.

For blir det særlig færre tegn enn 72 til rådighet så er et godt grynt et alternativ det er verd å vurdere…