50 / 50

At nye spill dukker opp er ikke nytt. Men dette er drøyt.
Det kalles eurojackpot. Og er levert av Staten Norge, ved Norsk Tipping.

Det er ganske interessant for en som har jukset litt i spilleautomat-bransjen midt på 80-tallet.
Med jukset som aktivt verb, dog i preteritum…

Staten, med loven i hånd, avskaffet privat spilleautomatvirksomhet, og avlivet en hel bransje, for omtrent 20 år siden. Jeg var blant de ”avlivede”, men klager ikke. For det var nok helt riktig, det var i ferd med å ta av fra cowboyvirksomhet og til noe mye verre. Den største grunnen til at jeg ikke klager er nok at jeg solgte hele sulamitten til en konkurrent 2 måneder før forbudet kom. Andre var ikke like heldig, inkludert han jeg solgte til.

Men eurolotto er noe for seg selv.
Hvis du spiller ”vanlig” lotto, på lørdag altså, så er det 5,4 millioner minus 1 sjanse for at du ikke vinner hovedgevinsten. Den siste sjansen er den kupongen du har levert.

Det er et stykke syltynt odds. Men vi spiller likevel. For det er jo slik at en eller annen faktisk vinner, de elendige oddsene til tross. Eller hva? Det er selve drivkraften i systemet.

Rund regnet, og det er basert på en gjengs regningsmetode, er sjansen til å vinne førstepremien i Eurolotto 1 til drøye 52 millioner. Du må treffe på fem tall pluss to stjernetall. Det er de to siste som tar rotta på vinnesjansene dine.

DET er drøyt dårlige odds. Dersom du spiller på hest er oddsen i forhold til antall hester i løpet. La oss si 1 til 13. Det at du kan spille på samtlige og likevel tape er et tankekors…

Sjansen for å vinne toppgevinsten i eurolotto er statistisk sett omtrent det samme som å overleve en flystyrt fra 10 000 fots høyde. Samtidig som du spiser karamellpudding. Med krem pisket av en vakker jomfru på 30 år som har et rosa og et grønt øye. Og tre armer. Sånn omtrent eller der omkring.

Det at det sist uke var slik at INGEN av de sinnsykt mange titalls millionene som spilte dette spillet som vant toppgevinsten illustrerer dette. Matematikk i praksis. Balanse i regnskapet.

Men jeg spiller likevel. 50 kroner denne uken. Som bedre kunne vært satset på å låne bort til en tigger fra Romania med krav om effektiv rente og nedbetaling over 10 år. Indeksregulert.

Argumentrekken for å la være å satse en femtilapp på dette spille er endeløs. Likevel spiller fryktelig mange. Hvorfor det tro?

Svaret er veldig enkelt. De mildt sagt elendige vinnersjansene til tross, så ER den noen som vinner. Om ikke topp-premien så er det ALLTID noen som får tilbake millioner på sin 50-lapp. Hver forbaskede gang. Vi ser at dette ikke er håpløst, men mulig. Så vi spiller. Igjen og igjen.

En drøyere fløteskumming enn gambling er det vanskelig å tenke seg. Men det er en enorm industri. Mange bransjer har som prinsipp at folk skal legge igjen pengene sine uten å få noe tilbake.
Men gambling er den eneste bransjen som ikke legger skjul på det. Jeg var i Las Vegas for en god stund siden.
Man kan si mye om den byen, men det er en ærlig by. Hele stedet er basert på èn eneste ting: Alle som driver business på det stedet ønsker mest av alt at du skal kvitte deg med mest mulig penger på kortets mulig tid. De legger ikke et øyeblikk skjul på det. Og de gjør alt de kan for å få deg til å føle deg så velkommen som overhodet mulig mens du gjør det. Altså blakker deg.
En skikkelig vinn – vinn situasjon eller hva?

Mange av de som ikke spiller har en heller hånlig tilnærming til dette fenomenet har jeg erfart. Med rette selvsagt, ut fra de reelle vinnersjansene. Men det er en holdning som mangler litt entusiasme og mangler en viss glød i form av drømmer og fantasier.

Ja vel, sjansene er minimale. Men hva kunne man ikke ha utrettet med en sprekkeferdig bankkonto? Mange finner glede i denne tanken. Uke etter uke…

Og det er enkelte ting som er helt sikre og garantert når det gjelder spill av alle slag. Det er èn ting samtlige lotto-vinnere har felles. Vet du hva det er?
Jo, de LEVERTE kupongen.

Og som aktiv gambler med fast 50-lapp så har jeg valgt å se det på en helt annen måte.

Jeg har bestemt meg for at vinnersjansene er ca 50% i stedet for en til 12 millioner. Det er veldig enkelt. Min metode for å spille er dessuten mye hyggeligere.

Enten så vinner jeg, eller jeg gjør det ikke.

Altså 50 / 50 .

Om politikk, miljø, prostitusjon og frossenpizza

Var det ikke det vi sa, sa mange. Og mange sa det gjerne en gang til. Vi sa jo at havene kom til å stige, sa de. Bare tenk på alle elvene som renner ut i det, de sildrende bekkene, for ikke å snakke om alt det dårlige været, alt vannet som øser ned i tide og utide. Det måtte jo bli problemer en dag.
Det var liten trøst i at de fikk rett. Alle måtte flytte opp i åsene. Nordpolen slet seg på grunn av alle strømmene det dårlige været hadde stelt i stand. Den drev sørover, smeltet ved Afrika og skylte bort det som var av ørkener. Sjiraffer fikk vann i ørene, havet ble enda større.
Over hele kloden ble fjell til øyer, regnet hadde ikke tenkt å gi seg, ikke bekkene heller. Øyene ble både mindre og færre. Til slutt var det bare de hvite toppene igjen, de bratte med snø på.
Strømmen gikk og folk spiste frossen ferdigpizza. Svømming ble en folkesport og alle sloss om båtene. Så mye slossing var det, at farkostene sank èn etter èn. Til slutt var det for sent å lage nye.
Så tok pizzaen slutt. Det var dråpen. Folk ble skikkelig sure og døde ut.
**
En del dyr, som ikke var avhengig av ferdigmat, levde videre. De spiste ting du ikke vil vite om, spiste hverandre, drakk melk fra mødrene sine. Sånt kan man ikke fortsette med i all evighet. Du har kanskje hørt om hvordan livet kom fra havet og opp på land for lenge, lenge siden. Hvordan fiskene fikk dilla på sandstrender og begynte å spare til føtter. Hvordan de spaserte inn på slettene og sluttet å vaske seg.
Nå hendte noe liknende, bare i motsatt rekkefølge:
Da øya Everest forsvant, svømte dyrene i ring en stund, fløt litt på magen og smakte på problemet. Havet var endeløst. Over var det ingenting og under sved det i øynene. De stakkars dyrene hadde ikke noe valg i lengden. Ville de ha mat så måtte de dykke etter den. Fuglene holdt sitt på det tørre en stund til, spiste de siste fluene og fløy så lenge de orket. Klart det var nytteløst. Til slutt klasket de mot havflaten og ble liggende og kave. Alle var i samme båt som det heter, bare uten båt.
De som klarte seg best var de som tilpasset seg livet under vann. De holdt pusten en stund, og utviklet gjeller og sånt. Sånne ting er ikke fort gjort. Tusen millioner år tok det faktisk. Og da hadde de fleste glemt hvordan det hele startet.
Verden var totalt forandret, fylt med nye utfordringer og nye ting å irritere seg over. Korallene var de eneste sikre tilfluktsstedene når de nye rovdyrene truet, rovdyr som ikke gjorde skam på sine forfedre.
Og så var det Korallreven…
En stim av sjøfugler kavet forbi da korallreven forsiktig stakk hodet ut av hiet sitt. Ikke særlig elegant, tenkte han. Et par solstråler hadde lurt seg inn i det lille våtrommet, glitret på veggene og blinket i øynene hans, lokket ham ut av søvnen. Reven snuste varsomt rundt åpningen og strøk noen sjøsniler ut av pelsen. Jommen var de frekke, de sleipingene.
Reven hadde sovet hele natta og var skikkelig tørst. Tørsten var den største plagen i livet hans og saltvann er totalt udrikkelig. Om du har prøvd, vet du sikkert at det gjør deg enda tørstere, at det får tunga di til å henge ut av munnen og magen til å snurpe seg.
Heldigvis fantes det en annen løsning på problemet, en som hadde funket bra lenge.
Korallreven kikket først til venstre, og så til høyre. Han myste med øynene for å se detaljene i vannet, kikket til venstre en gang til, og opp og ned. Så blottet han svømmehuden mellom tærne og svømte bort fra den enorme veggen av korall, ut på dypt vann.
Reven hadde sine streker. Han var da et rovdyr. Han likte å tenke på seg selv som sjømusas største skrekk, men alt i alt var han nok mer bytte enn jeger. Større og farligere skapninger lurte der ute: salte bjørner og sjøleoparder som lot tennene løpe i vann. En del planter var også farlige, som for eksempel knipetangen. Hadde du først fått foten i en knipetang, kunne du like gjerne rope på sjøleoparden så den fikk deg mens du var fersk.
Men egentlig var sjøkua den største trusselen. Ofte var det disse som spiste korallrever til slutt. Men sjøkua var samtidig det dyret korallreven var mest avhengig av.
Reven kjente melketørsten i munnen og økte tempoet på frasparkene…
Kuene hadde forandret seg mest av alle dyr de siste tusen millioner årene.
Den sure smaken av sjøgress hadde drevet kuene til en mer aggressiv livsstil og gav dem smaken på kjøtt. De var som en slags undervanns grizzly-kuer, umulig å sette i bås.
Tennene var ikke så skarpe, men sjøkuene hadde tre rader innenfor hverandre, og tyggemusklene var svært godt utviklet. En sjøku kunne tygge stein om hun ville. På toppen av hodet hadde sjøkuene tre digre horn. Beina hadde utviklet seg til skrekkelige fangarmer som omkranset det myke juret.
Man holdt seg unna sjøkuer midt på natta. Da var de sultne og meget uberegnelige. Men om dagen var de temmelig sløve. Sjøkuene hadde gitt opp å gå på jakt når det var lyst. Alle kjente igjen den merkelige fasongen deres på tusen meters avstand og hadde god tid til å gjemme seg.
Kuene syntes dette var ensomt, kjedelig og litt urettferdig. Derfor inngikk de en avtale med de andre dyrene. De skulle ikke spise noen før det ble mørkt, og hvem som helst kunne drikke melk mot at de slo av en liten prat med kua. Få ville si nei takk til en slik avtale.
De var dødstørste alle samme. Og i sjøkuas favn var de trygge for andre rovdyr. Reglene gjaldt ned til tusen meter. I dypet nedenfor var det mørkt hele døgnet. Rotet man seg dit var man fritt vilt.
Den nye tryggheten gjorde dyrene godt. Sjøkuer ble ganske populære. Dessverre var ikke alle like morsomme å prate med. Noen vill bare snakke om spising av små dyr. Noen snakket i timevis uten å si annet enn ”møh”, eller var sykelig opptatt av juridiske problemer.
Korallreven var et vanedyr. Han brukte alltid den samme sjøkua; en voksen ku som hadde sett mye, som hadde litt mer stil enn de andre. Melka var kanskje ikke den aller beste, men samtalene var både hyggelig og lærerike. Det hadde utviklet seg et slags merkelig vennskap mellom han og kua. Hun hang på det samme stedet hver dag, vente på han og stelte med han.
Reven kunne nesten ikke forstå at en ku kunne være så god. Han skulle gjerne vært hos henne hele tiden. Men innerst inne lå en liten klump av usikkerhet, en naturlig angst for sjøkuer om natta, en redsel det var vanskelig å komme over, selv blant venner.
***
Reven fòr som en pil gjennom vannet. Øynene fulgte nøye med omgivelsene. Han smilte da han nærmet seg kua si, og kua lyste opp da hun fikk øye på han.
”Du ser så glad ut i dag,” sa reven. ”Har det hendt noe?”
”Neida. Jeg har bare gledet meg til å se deg,” sa kua.
”Du ser meg da hver dag,” sa reven.
”Ja,” sa kua. ”Da har jeg god grunn til å se glad ut.”Hun la hodet på skakke og tygde på ingenting, strakte på fangarmene mens reven klødde henne over ryggen og opp til hodet.

Her oppdaget han noe merkelig. Kua var tørr bak ørene, tørr søm knusk. Reven hadde aldri opplevd noe lignende, bortsett fra en og annen tørrfisk.»Gjør det vondt når jeg tar på det?»? Spurte reven. Kua ville ikke snakke om det. Reven var ikke så interressert i tørt prat selv helle. Han svømte mot undersiden og strøk snuten forsiktig mot juret hennes.

”Jeg blir så glad når du drikker melka mi,” sa kua. ”Det gjør jeg da gjerne,” sa reven. ”Det gjør jeg da hver dag.””Det gjør du,” sa kua.

Reven pattet i vei og ble roligere i kroppen for hver sup.Han følte en underlig trygghet, en trygghet som gjorde han litt redd. Det var helt sprøtt.Kua hans var noe helt utenom det vanlige.

”Jeg skal aldri glemme deg,” sa kua etter en stund.”Det blir da ikke så lett heller,” sa reven og svelget. ”Når jeg kommer hit hver dag mener jeg.””Jeg vil bare at du skal vite at jeg ikke kommer til å glemme deg,” sa kua.

Reven syntes det ble litt pinlig. Kua var så annerledes i dag. Som om hun var moren hans eller noe. Som om hun ikke drev og spiste små pelsdyr, midt på natta. Hun snakket aldri om det.”Jeg skal ikke glemme deg heller,” sa reven, og supet seg ferdig.

Kua var våt i øynene da han dro. Det var hun jo hver dag. De levde tross alt under vann. Likevel syntes reven øynene hennes var ekstra våte i dag.”Jeg ser deg i morgen,” sa han. ”Som vanlig.”

Sjøkua blunket og vinket forsiktig med fangarmene. Hun hang ganske lavt i vannet…

*******

Det var lenge til det ble mørkt, men reven svømte tilbake til korallene, spiste et par sjøpølser og lekte med en vannslange. Det var ikke så morsomt som det pleide å være. Reven følte seg litt tung for brystet, men skjønte ikke hvorfor. Han fikk lyst til å legge seg på ryggen, lukke øynene og la verden ta han.Et øyeblikk dro han nesten tilbake til sjøkua igjen, selv om han ikke var tørst lenger. Alt var dumt og rart inne i hodet hans.

Det lille rommet mellom ørene hans var fullt av ku. Han hørte seg selv si at hun kunne få spise han. Det gjorde ingenting. Han skulle klare å leve med det. Kua hadde sagt at hun aldri skulle glemme han. Kanskje hun ville spise han først og huske han etterpå.

Reven ristet på hodet for å få bort de teite tankene. Han kunne like gjerne gå i hi for natta før han ble revet med, slik rever ofte blir, før han gjorde noe virkelig dumt.

Han la seg i en krøll, innerst i hiet, men fikk ikke sove. Det var ikke mørkt nok. Han lå og vred seg, irriterte seg over sjøsnilene, svettet så vannet ble enda saltere. Han ble tørstere enn på lenge. Til slutt ble det mørkt. Nå måtte han være der inne og det ble ingen søvn i det hele tatt.

Det var kua som var rar først. Det var helt sikkert. Så hadde han liksom blitt smittet. Hun skulle værsågod få forklare i morgen.

En ku og en rev som ble venner. Det var kanskje ikke rart de ble skrudde i hodet.

*******************

Han var tidlig ute neste morgen, tidligere enn noen gang, og tørstere. Morgenfuglene satt fortsatt i korallreirene og renset vingene for plankton.

Små kjøttslintrer hang i vannet, rester av idioter som hadde beveget seg ute om natta.

Bitene sank ned i mørket, der ingen regler satte grenser, der alt var lov…

Reven hadde vannkjemmet pelsen sin. Han ville være fin for kua. Nå bet han tennene sammen og svømte målbevisst. Tunga klistret seg til ganen, som om han hadde spist lim og ikke svelget ordentlig. Så tørst var han.

Plutselig innså han at hadde svømt forbi der kua brukte å henge, uten å se henne.

Han snudde og svømte tilbake, svømte i sirkel, svømte rundt seg selv uten å se så mye som en spene.

Han hadde kommet for tidlig. For første gang i sitt liv.

**********

Flere sjøkuer, i forskjellige farger og størrelser, dukket opp mens han vennet. De hang rundt omkring og småpratet med gjester.

Men kua til reven var søkk borte. Timene gikk Han hadde ikke vært rolig uten grunn. Nå holdt han på å dø av tørst.

Reven tenkte ikke klart lenger. Han svømte bort til en av de nærmeste kuene, en diger en som var ledig. Hun var skikkelig feit, omtrent som en sjøelefant. Reven ble hengende ved siden av henne, lette etter ord, vridde seg i vannet som en annen klut. Han hadde ikke vært så nær en fremmed ku på over et år.

”Hva er det du fomler etter,” sa kua. ”Du kjenner vel reglene.”

”Jooo,” sa reven. ”Men jeg leter egentlig etter en annen ku.”

”Du ser da virkelig tørst ut,” rautet kua.

Hun var av den ustabile typen som kavet med fangarmene for å ligge i vater, for å unngå å ligge med magen opp, som en død fisk.

”Er det noe galt med meg kanskje?” glefset hun.

”Æh, nei da,” hostet reven ”men jeg er virkelig bekymret for…”

Kua kveilet en diger fangarm rundt reven så lufta gikk ut av den lille kroppen. Hun trykket panna hans mot sin egen. Den var sleip og myk. Panner burde ikke være sleipe og myke. Øyevippene hennes krafset i ansiktet hans når hun blunket.

”Har ikke jeg like mye rett til selskap slik som andre kuer? Har jeg ikke melk, jeg også?”

Det gikk kaldt nedover ryggen på reven, tre ganger rundt halen og opp på magen.

”Helt klart!” sa reven

Han tittet på det oppblåste juret hennes.

”Du synes kanskje jeg er feit,” sa kua

Hun strammet fangarmen så det knaket i nakken hans. Reven hadde ikke noe valg.

”Jeg tror faktisk jeg tar en slurk jeg,” hikstet han. ”Nå med en gang.”

”Vær så god,” smilte kua og fikk raskt en mer vennlig tone.

Reven gikk forsiktig til verks, men trykket i juret var enormt. Før han visste ordet av det hadde ti liter melk funnet veien ned i magen hans.

Han lukket øynene. Han tenkte på sin vakre mø. Han savnet henne.

********** fortsettelse følger