Veien du ikke gikk

robertfrost

 

 

 

 

TWO roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same.

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

På trynet

Vanskelig. Hva betyr det? I følge Yann De Caprona, forfatteren av den tjukkeste ordboka evver, så betyr det omtrent det du og jeg tror det betyr.
Vanskelig er pr definisjon individuelt betinget og basert på erfaring. Noen ganger betalt med en beinhard valuta.
Vanskelig kan, for eksempel, være at den jenta du elsker og har lyst til å være med hele tiden, av et hav av kompliserte årsaker, velger å lage en hel forestilling av å forsøke å lage et bilde av at du tar grundig feil. Det var altså et eksempel. Og har ingenting med virkelighetens innebygde egenskap egnet til å la deg gå på trynet å gjøre.Depositphotos_19467921_xs

Nasjonalt personlig

Jeg tror det er et håndfast bevis på at en æra er forbi når man ikke har unger som går i 17.mai-tog lenger. Jeg husker det som om et stort tap faktisk. Ja jeg er ca 200 år. Den definitive enden på det å være småbarnsforeldre. Det er et fint og sosialdemokratisk ord. Jeg savner det veldig. Som å miste et lem. Ja, altså som en arm eller noe sånt. Men så sterkt er det. En brutal erklæring om egen overflødighet, med flagget helt til topps.

Takken for det man har igjen

Tom Waits-løpet. Tønsberg. Mai 2016. En ofte fuktig begivenhet. I år tenkte jeg at jeg skulle prøve å være litt fornuftig. Ta toget hjem til Sandefjord i stedet for å henge ute hele natta. Og fant veien til stasjonen, helt alene, og i tide for å rekke avgangen kl 01:01. Av alle klokkeslett. Var faktisk ute i god tid, og satt på en benk på perrongen da toget kom. Det viste seg imidlertid at «god» og tid ikke passet helt sammen her. Relativt fornøyd med meg selv entrer jeg vognen og setter meg ned. Og toget, slik de ofte gjør, går. Tog er fint, man får tid til å se på naturen som fyker forbi. Så også denne gangen. Jeg har reist denne strekningen maange ganger da jeg hadde ærend i Tønsberg. Og kjenner egentlig godt til utsikten hele veien. Etter noen minutters meditasjon og glaning ut vinduet begynte det å vokse en bitteliten uro i bevisstheten. Først svakt, så sterkere. Noe passet ikke. Og etter å ha grunnet litt over dette fant jeg ut hva det var som ikke passet. Det var utsikten. Hvor var Sem? For ikke å snakke om Stokke? Jeg er en dannet mann, og det var vel det som hindret meg i å skremme vettet av mine medpassasjerer da jeg innså at dette forbaskede toget var på vei til Eidsvoll, og på ingen måte til Sandefjord. Og vi snakker klokka kvart over ett om natta. Utsiktene til en tidlig og fornuftig avslutning på festen røyk der og da. Jeg kan mange bannord, men jeg tror jeg kom på et par nye der altså.
Ingen ved sine fulle fem går av på Skoppum midt på natta, så jeg kalkulerte raskt med at det beste var å vente til Holmestrand. Og det gjorde jeg. Halv to. Holmestrand. You do the math… Så der sto jeg. Mutters alene, og hadde få eller ingen positive tanker i hodet. Helsike. Det er i slike nødsituasjoner at kombinasjonen instinkt, street-smart og flere opphold i diverse ørkener kommer til sin rett. En ting av gangen. Og jeg var tørst. Observere, vurdere, handle. Jeg observerte der og da fint lite, for alle som har vært i Holmestrand vet at det mye fjell der. Og jeg hadde den gamle stasjonsbygningen i ryggen. Altså var bevegelse det eneste riktige der og da. Jeg rundt hjørnet på den gamle brakka. Og fikk straks tilbake en smule håp der utsikten til å sove i en grøft hadde vært. For se, hva var det ikke på andre siden av veien? Holmestrand Hotell. Et syn for såre øyne. Målbevisst, og med siste rest av krefter.. Vel, nei. Men målbevisst i hvert fall, så krysset jeg den øde gaten og siktet meg inn på hovedinngangen. Inn døren. Tomt. Resepsjonen var der. Men ingen resepsjonist. Ikke en sjel. Jeg sto der et par minutter. Kremtet høflig. Litt høyere etter hvert. Ingenting. Tankene gikk til en skrekkfilm der du er den eneste gjenlevende personen på planeten. Skjønt skrekk… Uansett, det var dønn stille og strålende opplyst. Men miraklenes tid var ikke forbi. For borte i gangen gikk det opp en dør. Og gjennom den døren gikk/snublet det en rund og rødmusset fyr. Jeg ante instinktivt at det var en full trailersjåfør, for han så akkurat slik ut, noe som senere skulle vise seg å være en meget presis observasjon. Igjen det med instinktene: der en full sjåfør kommer fra, der er det drikke. Rask marsj. Og himmelen åpenbarte seg. En diger bar! Med en helt levende bartender i. Vest og greier. Den eneste sjelen bortsett fra han bak disken var en snodig liten fyr, som skulle vise seg å være trailerkuskens side-kick. Det lysnet altså i horisonten. Bartenderen viste seg å være en svært forekommende og likandes kar fra sørlandet, men minst et bein i hver leir. Slukken ble tørstet, og det hele begynte å ta en mer behagelig form. Det ble etablert at det gikk et tog i riktig retning om en tretimers tid, og jeg fikk gratis saltstenger. Tre timer er lenge, og jeg er en sosial person. Så jeg tenkte at jeg kjøper et knippe øl og menger meg med de øvrige gjestene. Begge to. Noe som i ettertid nok kan sorteres under uheldige valg. Skal ikke gå i detaljer her. Men jeg kan vel si at jeg i dag vet mer enn jeg hadde ønsket om tillatt akseltrykk, juks med hviletidsbestemmelser og hvordan laks lukter etterhvert når kjøleaggregatet ryker midt på sommeren.