MEN HVA VAR DET JEG SA!!!!!!!!!!
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=570804
Og dette sluker verden rått, med krok, søkke og snøre. Og sitter like forbannet som spørsmålstegn når det noen måneder eller kanskje et par år senere smeller på feil dialekt i forhold til geografien…
Et rimelig spørsmål må bli dette: Quis custodiet ipsos custodies?
Hvor inn i helsike naive tror de kontrollerte mediene vi er? Leser Aftenposten.
En båt er blitt borte, og plutselig dukket opp igjen.
Artic Sea er utstyrt med det aller siste av DGPS-stasj og kan ikke slippe en fis uten at den globale trafikkstyringen til sjøs vet det på under en brøkdel av et sekund.
Og så skal de ha oss til å tro at en slik diger farkost blir ”sporløst borte” et par dager.
Hva med å se det slik det er? Møkk fra St.Petersburg skal leveres i Rotterdam, for under falsk flagg å shippes til for eksempel et land tidligere kjent som Persia. Det er dårlig PR sett fra begge lands profileringspolitikk. Så vi fabrikkerer et forsvinningsnummer. Mens lasten skifter eier. Og sorten møkk vi snakker om ønsker du ikke å vite mer om.
Greit nok, og daglig kost. Men hva fanden er det for slags politikk fra en stor avis side å promotere lureriet?
Agurktider er for tynt til å forsvare den toskeskapen som demonstreres daglig for tiden.
Jeg er stygt redd for at intelligens er i ferd med å gå av moten i journalistkretser.
At VG og Dagbladet skriver sludder er vi vant til så det får så være. Men at Aftenposten kjøper stoffet sitt av samme langer er trist…
Har du tenkt over at noe av det vi mennesker bruker veldig mye tid på er å kreve beviser?
For alt mulig. Det er liksom slik at vi ikke helt aksepterer noe som ikke kan bevises på en håndfast og fysisk måte.
At det innen rettsvesenet er på denne måten er så sin sak, jeg tenker på den mer menneskelige og sosiale siden ved det å kreve bevis for alt mulig. I tunge eksistensielle spørsmål har kloke hoder i flere tusen år forsøkt å bevise ting.
Man har gått seg grundig ned i spissfindighetens hengemyr for å bevise de mest grunnleggende tingene i livene våre.
Jeg er sistemann i køen for å kritisere våre kjære filosofer og deres gjøren og laden, la det være sagt.
Jeg beundrer dem stort sett for innsatsen deres.
Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at det å konstruere kompliserte tankerekker som de fleste knapt er i stand til å begripe uten å falle som nissen av lasset, neppe er veien å gå når det gjelder de aller viktigste spørsmålene.
Noen har til og med brukt hele livet sitt på å forsøke å bevise eller motbevise at Gud eksiterer.
Til det er det vel ikke annet å si enn at det antagelig er feil spørsmål…
Trenger vi for eksempel å bevise at vi er glad i barna våre, i foreldrene eller søsknene våre?
Jeg tror ikke det. Og hva er grunnen til det da? Svaret er enkelt. Vi har alle erfart at det er på denne måten. Felles erfaringsmateriale altså. De tingene som blir diskutert til trevler opp gjennom historien er nettopp det motsatte ikke sant?
Det er ting vi alle vet av, men som vi har en individuell opplevelse av som vi ikke uten videre kan tenke at de andre deler.
Like lite som en mor eller far føler trang til å bevise sin kjærlighet overfor sitt barn, like lite forstår den frelste trangen til å bevise Guds eksistens.
Jeg blir ofte litt mobbet for å alltid dra en anekdote eller en metafor når jeg snakker om ting som engasjerer meg. Når jeg får vann på mølla hender det at folk ikke klarer å la vær å himle med øynene eller riste litt stille på hodet. Jeg tar det som et kompliment. Da er det i hvert fall ikke likegyldig for dem.
Små historier er ofte en god måte å illustrere et poeng på. Så også her, når vi snakker om bevis.
***
En astronaut og en hjernekirurg hadde en diskusjon om religion.
Hjernekirurgen var en troende mann, astronauten en realist som ikke trodde på evigheten.
Astronauten sier bestemt: Jeg har vært ute i verdensrommet mange ganger. Men jeg har aldri sett en engel!
Hjernekirurgen smiler og svarer: Jeg har operert i hjernen på utrolig smarte mennesker.
Men jeg har aldri sett en tanke…
