Vi sammenlikner. Det er det vi driver med. Vi sammenlikner godt mot vondt, søtt mot surt. Vi sammenlikner været, opplevelser, kjærester… Eller som Einstein visstnok skal ha hevdet: Alt er relativt. Men han var et rotehue, så man skal vel kanskje ikke ta det for god fisk.

For å slå et slag for lokalpatriotismen, så må jeg si at lille Sandefjord, hvor jeg altså bor, nok er en knøttliten storby. Når vi altså snakker om sammenlikninger.

I dag var jeg grytidlig oppe, og siden det var skralt med forsyninger i heimen og det er en butikk som åpner klokken 7 nullnull rett borte i gaten her, så var jeg ute i provinsen omtrent samtidig med at fuglene våkner.

Det er snodig med en by på den tiden. Det er akkurat som den våkner sakte men sikkert til liv.
Den jxxxx plageånden av et a-menneske som kjører den svære doningen som feier gatene var naturligvis i godt driv, det er svøpen med å bo i byen, men det interessante var å se hvordan det i økende grad dukket opp mennesker som, og nå gjetter jeg bare, var på vei til jobb.

Du kan nesten se på sykkelen, ryggsekken og den teite hjelmen hvor de har gått på skole og hva de jobber med. Det er mye ordensmennesker som sykler om morgenen altså.

Men det var ikke det som var poenget mitt. En by har et slags indre liv, og det ser man best om morgenen. Fra å være helt stille og søvning våkner byen ganske fort til liv. Det starter litt før 7 og bare aksellererer frem til 8 tiden, da er det full gass…

Småting blir tydelige før det braker løs. Jeg så en liten jente som hoppet tau helt alene i skolegården. 2 timer før de andre kommer… Det er mye å forstå der. Noen åpnet døren i en butikk som har vært tilstede i en drøy mannsalder. Hva nå det er.… Antagelig etter å ha ventet på lokalavisen en god stund før hun gikk hjemmefra. En syltynn sak for øvrig, knapt verd å vente på, men har man lest den hver dag i 50-60 år så er det kanskje litt annerledes… Man kan i alle fall med rimelig trygghet håpe på at datoen er riktig. Og så er det jo dødsannonsene.

Men altså, sammenlikning. For noen år siden, litt flere enn jeg liker å tenke på, så satt jeg i vinduskarmen på rom 304 på Bailies Hotel i London. Min daværende kjære kone og nåværende kjære eks-kone lå og sov i sengen. Et fortreffelig rom på et veldig hyggelig hotell for øvrig. Klokka var vel rundt 6. Og det var, rett før nevnte vinduskarmsitting, en flaske rødvin tilbake i minibaren. Som nå befant seg sammen med undertegnede i den samme vinduskarmen. Altså lutter fred og fordragelighet.

Det å se en såpass stor by som London, der bor det ca 2,5 ganger så mange mennesker som i hele vårt vidstrakte land, rundt 5 mill i indre bykjerne… Det å se at den våkner til liv på samme måte som vesle Sandefjord, det er en opplevelse. I omvendt rekkefølge i denne sammenhengen, men likevel. En sammenlikning er et sammenlikning.

Menneske oppfører seg rimelig likt uansett hvor du er på kloden. Eller hvilken klode man er på, noe som naturligvis bare blir en gjetning. Føreløbig.

Det er en liten trygghet i det. Et lite håp. Og håpet er det våkne menneskets drøm….