Månedlige arkiver: november 2011

Det Herrens År 2011

Publisert av

2011 er et snodig år. Ikke bare er det året før 2012, dommedagsprofetenes år.
2011 har mer ved seg enn det.
Sjekk disse datoene da: 1/1/11, 1/11/11, 11/1/11, 11/11/11.
Ikke så spesielt i seg selv tenker du kanskje?

Hvis jeg sier at dette er det eneste året du får oppleve noensinne da du kan legge sammen årstallet du ble født, og det antall år du fyller i år og uansett få summen 111, og at det gjelder samtlige 7 milliarder mennesker på kloden, da begynner det å blir mer interessant?

Vi som liker tall liker dette året. Aldri har det forekommet en tverrsum uten null med mindre valør. Ok så er det litt sært, men tall er tall.

2011 vil dessverre gå over i historien som året da ”alt startet”. Da store ting skjedde, som nesten ikke blir omtalt lenger. Japan, en av verdens viktigste økonomier, lider. Katastrofen som har rammet landet har mistet nyhetens interesse og blitt noe vi ikke tenker på.
2011 er året da opprøret i Afrika startet. Undertrykket ble til overtrykk. 2011 er året da naturkatastrofene sto i kø, året da antallet kriger på kloden fikk sitt maksimum.
Visste du at det er mer enn 100 pågående kriger med stort og smått? (I følge FN)

2011 vil antagelig være året da USA teknisk sett går konkurs, med de altomfattende konsekvenser det får. Uten dollar blir det vanskelig å måle verdier. Et fat norsk olje blir hengende i løse luften en stund, noe som destabiliserer selv den mest solide økonomi.
Hvis et fat olje (156 liter) idag, en soldag i November 2011, er verd 95 US dollar, og dollaren plutselig ikke er verd silken den er trykket på (for det er ikke papir), hva gjør vi da? Skal vi innføre en gull-ekvivalent? Eller er vi tøffe nok til å prise den i NOK, den eneste virkelig levedyktige valutaen?

Pr idag er altså en eneste liter Nordsjøolje verd ikke mindre enn drøye 3,3 kroner. Hvis vi omregner dette i de prognosene som blir presentert i media, så vil bare det aller nyeste oljefeltet vi har boret hull i inneholde noe sånt som 757 milliarder liter råolje.
At det er hinsides enhver fatteevne er noe alle skjønner. Men at det er et alibi for å hevde at nasjonen Norge burde være toneangivende når vi snakker om hard valuta, burde kanskje sige mer inn i pengeverdenen enn det gjør.

2011 blir på mange måter antagelig et mål på hva vi kan tåle. Det er nå vi hadde trengt noen som kunne dra i gang en bevegelse som brakte positivitet og en følelse av felleskap.
Jeg så Bob Geldof på tv her forleden dag. Vi trenger en ny Bob Geldof. En som kan reise optimisme og tro på at vi har en fremtid. Ikke klovner som Al Gore, som ikke fortjener noen oppmerksomhet.
2011 er året før. Året før vi vil oppleve at det vi tar for gitt ikke lenger fungerer slik vi er vant til.

Året før vi må finne oss i at telefonen vår ikke virker alltid, at bildene på tv ikke er en selvfølge hele tiden. Og det er ikke småtterier. Hvis vi tenker oss at mobilen ikke virker og det er bare snø på TVen så er vi skikkelig ute å kjøre. At strømmen går titt og ofte vil også være en del av hverdagen selv i verdens mest kraftsikre land.
Vi som har blitt holdt for narr i årevis, fordi vi har prøvd å fortelle om det som skal skje, har ingen glede av å få rett, få bekreftet våre påstander. Tvert imot er det en følelse av tretthet snarere enn «Hva var det jeg sa!»

Men vi har kanskje et fortrinn fordi mange av oss har tatt noen skritt i riktig retning.
En smule forberedt, mest av alt i form av holdninger og en større bredde i tankegangen. Men for noen av oss på den måten at vi har tatt et teknologisk skritt tilbake. For det paradoksale er at i situasjoner hvor det ikke er èn front å kjempe på, men snarere alle, så er det å evne å fokusere snevert et handikap.
Begrepet troende får kanskje nytt innhold? Troen på at selv en virkelighet som ser ut til å være ikke bare snudd på hodet, men bak/frem og på vrangen, er noe vi som skaperverkets mest adaptive flokkdyr kan fikse.
Vi har ikke noe valg, vi må tro på det. Troen er det våkne menneskes drøm, og vi vet alle hva vi drømmer om.
Det koker ned til et ganske lite sett med ønsker og begreper. Vi som nasjon er enormt sterke, vi er overlegen enhver annen stat, enhver annen økonomi og ethvert annet folk og felles vilje.
NEI! Det er ikke nasjonalisme, det er realisme.
Vi her oppe i Nord, i det lille landet i en avkrok av verden, vi har alt det alle andre trenger, Vi har mat, vi har olje, vi har kunnskap, teknologi og vi har noe som de fleste ikke tenker over, ikke enda:

Vi har Thorium. Fremtidens desidert viktigste kilde til energi. Våre fjell er laget av det. Og vi har fryktelig mange og store fjell… Det vi er kjent for er det vi vil gi til en sulten verden.  En lang historie, den vil fortelle seg selv, vær du sikker.
På en veldig kort fremstilt måte så er dette et faktum: Vi har alt alle andre før eller siden vil måtte banke på døren vår og be om å få kjøpt.
Vi er rause nok til å gi til de som ikke har noe, men vi skal pokker ikke selge billig til de griske statene som plutselig finner at de ikke lenger kan være store i kjeften og slå seg på brystet. Og det vil si de aller fleste Europeiske stater. Og etterhvert USA, dersom de da ikke lykkes med å overta Østens oljenasjoner under påskudd av at de er «en trussel mot den frie verden», og starte nok en krig på fiktivt grunnlag, slik de har for vane siden starten av -70 tallet.
111111 Er uten tvil et vendepunkt. Mystisisme, tallknusernes helligdag eller andre mer eller mindre fornuftige ting til tross.
Dette er dagen da returmuligheten opphører. Da fornuftens poste restante utløper.
Er du ikke enig i at det er på tide med en ny giv? En ny sjanse, nye lodder og nye muligheter?
Vi får håpe at Den som trekker det neste trollet ut av esken har et snev av medlidenhet og tålmodighet igjen med oss….

Personlig er jeg optimistisk. Erik Bye var en klok mann, og sa det som det var:

Vi er antagelig den fineste klinkekulen i Vårherres klinkekulepose…

 

Den Analoge Ursuppen

Publisert av

Den analoge ursuppen er en seig masse som klenger seg på oss som kanadisk lønnesirup på en kald dag. Klebrig som slimet fra en brunspraglet mordersnegle hvis eneste ærend, sett med våre analoge øyne, er å spolere urtehagen, tomatene og plenen med sin analoge glupskhet og ekle analoge tilstedeværelse.
Analog er i visse kretser nærmest et banneord, og et ord befengt med en eim av brune møllkuler og grått museumsstøv.

Digitalverdenen er den eneste saliggjørende, den som gir oss fjesboka, twitter, msn, youtube, nettbank, fri porno og muligheten til å skaffe oss andres åndsverk helt gratis.

Analogverdenen er treklubber, pedaldrevne kjøredoninger, treski, bestemor og lefse med smør og sukker.

Den litt mer vitenskapelige måten å beskrive det på er denne:

Analog er en kvantitativ variabel som kan endres langs en kontinuerlig trinnløs skala.

De fleste variabler er analoge og må derfor oversettes til digital form for å kunne anvendes av en datamaskin.
Digitalisering = omgjøre til tall.
Digital informasjon er informasjon hvor alle opplysningene er lagret eller blir behandlet som tall.

Et ikke mye brukt ord men likevel et som beskriver noe vi opplever ustanselig, er analogisering.
Det vil si at en samling tall oversettes til for eksempel lyd, bilder, tekst eller instrumentdata. (viser-instrumenter). For det er stort sett analoge informasjonsmengder vi mennesker er i stand til å registrere oppleve å føle noe omkring eller mene noe om.

Analog er den gamle LP-plata, klokken vi fikk som barn med visere som liknet Disneys Mikke Mus og var drevet av en fjær av jern og noen knøttsmå tannhjul, speedometeret på vår første moped og lyden av kirkeklokker når vi giftet oss. For de av oss som gikk i den fellen da.

Men hva med selve opplevelsen? Opplevelsen av resultatet av for eksempel musikk og bilder fra en digital avspiller.
Vi er veldig klare på at det med digitalt er noe ganske nytt, kanskje bare 5-6 tiår gammelt, noe som dukket opp med oppfinnelsen av transistoren. Transistoren som igjen er noe av den mest utbredte dingsen som finnes, og som igjen de færreste vet hva er og hvordan den fungerer.

Men er det egentlig analogt det du med dine sanser kan oppfatte når digitale signaler oversettes til virkelighetens verden? Er de analoge de herlige fargene dine øyne oppfatter når du ser bildet du tok av en blomstereng med ditt digitale kamera en gyllenvarm sommerdag?

Merkelig nok ser svaret ut til å være nei. Vitenskapen har for lengst funnet ut at ethvert sanseinntrykk er et resultat av elektrisk aktivitet langs en nervebane, eller rettere sagt mange tusen, kanskje millioner nervebaner.

Ordet langs er forresten veldig viktig når vi snakker om elektrisitet. Strøm slik vi er vant til å tenke på det beverer seg ikke «i» en ledning, men altså «langs» en ledning. Enten det er i den hvite tråden vifteovnen din er festet til veggen i, eller inne i hodet ditt.

Flyten av elektriske signaler i hjernen og nervesystemene har svært mange likhetstrekk med aktiviteten i en prosessor i en datamaskin.

Og enda litt lenger ned i ursuppa; Er de følelsene et bilde av din kjære fremkaller, eller tårene du feller over et vakkert musikkstykke, er de fremkalt av en ren analog prosess? Eller må dette sies å være digitalt betinget siden dette er helt avhengig av elektriske impulser for å finne sted?

Og hvis det er slik, er det da ikke det samme som å si at enhver opplevelse, ikke bare hos oss tobente som kan stå oppreist og som er bevisst vår egen eksistens og endelikt, men faktisk hos alle levende vesener, er en digital prosess?

Ikke godt å si, men det er uansett et faktum at uten transport av elektroner mellom kjemiske og biologiske avsendere og mottakere, så skjer det absolutt ingenting. Nada. Og dersom det skal skje noe må det være et resultat av en variasjon, og ikke bare en ensartet strøm av elektroner. Ikke sant? Eller?

Uansett. Vi klarer oss ikke uten noe av delene. Den digitale fremtiden kan bare oppfattes analogt ser det ut til.

Selv om den tanken også krever strøm for å kunne tenkes…

Taushetens Makt

Publisert av

Jeg ser daglig at mange velger å skrive om og formidle artikler om denne personen som påførte oss som nasjon et av våre mest smertefulle og dype sår. Tabloidpressen riktig mesker seg i denne tragedien, og tværer det ut for alt det er verd.
http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7860003
Selv om dette ikke er noe som kan eller bør glemmes noen gang, så blir det galt å holde liv i den personens idealer, den gestalten som sto bak dette uhyrlige og grusomme, ved å stadig nevne hans navn, vise bilder av ham, snakke om ham som en person.
Jeg tror dette er med på å skape myter, skape en oppmerksomhet rundt hans person som nettopp er det han ønsker. Og som vi andre definitivt ikke ønsker.
Er ikke nettopp denne personen et kjempegodt eksempel på en som bør ties til stillhet? Ties i hjel, uten at jeg liker det ordet, og med det mener jeg at de syke idèene som fører til handlinger av dette slaget bør være noe vi snur ryggen til og nettopp; tier det i hjel.
Ved å promotere hans bilder og de artikler hvor han vises som en kaldblodig morder av barn, så holdes han ved liv, hans meninger og ideer tillates å leve videre. Søte barnebilder, tåredryppende historier om en lei barndom osv. Selv familien hans er fritt vilt for de hundene av noen journalister som ikke ser sin begrensning, men elsker å velte seg i andres sorg og tragedie.
Det skjer i ubetenksomhet, i beste fall. Men er det ikke på tide med nettopp det motsatte? Betenksomhet? Hensyn? Medfølelse og ro til begynne sorgprosessen?
Av respekt for ofrene og deres pårørende synes jeg vi skulle holde oss for gode til å nevne denne personen ved navn, nevne hans handlinger og nevne hans ideer. På den måten tar vi avstand fra dette, fra han selv. På den måten får han sin straff som fortjent.
På den måten kan vi la rettsapparatet gjøre det de er satt til, nemlig å få alle nødvendige detaljer på bordet, og dømme ham etter lov og rett. Med vekt på ”nødvendige”. For sjelden har vel en sak være mer open & shut enn denne.
La oss hedre ofrene ved å tie om dette av respekt. Og i viten om at total stillhet er den hardeste straff for en som har gått så ekstremt langt for å få oppmerksomhet…
Noen av oss vet dessverre hvordan det er å få revet opp sårene gang på gang ved å åpne aviser eller høre på nyheter. Det er på tide å la de sørgende sørge, gi dem en sjanse til å reise seg og rette ryggen for om ikke annet så et øyeblikk.
Hvis taushet noensinne har vært gull, så er det nå.