Flaks blir stor sett betraktet som noe tilfeldig. Antagelig fordi de fleste av oss opplever flaks ganske sporadisk og sjelden. Hvis i det hele tatt. Noen har sågar gått så langt som å bestemme seg for at de ikke har flaks, og sier det til andre så snart en mulighet byr seg. Jeg ville ikke bli forundret om det er nettopp denne siste gruppen som mest sjelden har det. Flaks mener jeg. Jeg tror flaks rett og slett er en personlig egenskap.
Det er sjelden å høre noe mene noe særlig om flaks. Bortsett fra i setninger ladet av misunnelse eller lettelse.
Jeg mener noe om flaks. Og har snart et halvt århundre med erfaring til å bygge opp under meningene. Og jeg har hatt flaks som er tilstede og kan fortelle om det. Eller?
Flaks er ikke noe man har eller ikke. Eller kan skaffe seg. Man kan ønske seg det, og det er et skritt i riktig retning.
Jeg tror, og er ganske overbevist basert på erfaring, at flaks er en måte å tenke på, en måte å betrakte verden på. I min vesle verden er det å ha flaks knyttet til positivt fokus, positiv innstilling og positive tanker. Og ikke minst; takknemlighet. Det med takknemlighet fører oss ut på ganske andre vidder enn det som er tema her, så det blir bare nevnt i forbifarten. Men tenk litt over akkurat det…
Jeg husker veldig langt tilbake i livet. Det er en bra ting synes jeg. Og det å legge merke til ting, kanskje småting, som endrer retning på hvordan man opplever og tenker, det å kjenne igjen de definerende øyeblikkene, det er en gave. Alle har det antagelig, men det å se på det som en gave gjør det litt mer høytidelig og, ja nettopp, positivt.
Jeg kan huske at jeg som 3-4 åring falt ned fra låvebrua hjemme på gården. Jeg slo meg skikkelig, og hadde veldig vondt i skulderen en lang stund.
Rett ved siden av der jeg landet etter et luftig svev på et par-tre meter sto det en gammel rusten harv eller noe slikt, med tagger og skarpe dingser både her og der.
Jeg husker klart og tydelig at jeg tenkte men jeg gråt og ropte på mamma; ”nå hadde jeg flaks”.
Klart jeg hadde flaks! Hadde jeg falt ned bare en halvmeter lenger bort hadde jeg antagelig skadet meg stygt. Jeg havnet på legevakten med mistanke om brudd riktignok, men hadde nok havnet på systuen i stedet dersom jeg hadde falt ned i harven (eller hva det nå var).
Det var antagelig da jeg skjønte hva flaks var. Flaks er en måte å tenke på.
Det er en stund siden jeg var 3. Men sett med dagens øyne og med blikket vendt bakover har jeg hatt utrolig mye flaks. Og blir stadig mer overbevist om at min ”flaks” er et resultat av et positivt grunnsyn og en meget sterk tro på at positivitet løser det meste.
Å ramse opp all flaksen jeg har hatt ville tatt evigheter, så det er flaks for den som måtte gidde å lese dette at jeg ikke gjør det.
Men jeg kan ta et par veldig ferske eksempler. I skrivende stund innenfor 48 timer faktisk, og grunnen til at denne lille anekdoten i det hele tatt er kommet i stand.
I går skulle jeg i en forretning for å kjøpe noe jeg virkelig trengte. Dette noe kostet litt så jeg tok ut en 4-sifret sum (omtrent så liten som en 4-sifret sum kan bli…) i en minibank på min vandring til den aktuelle butikken.
Jeg er ikke eier av noen lommebok, men har i årevis benyttet bukselommene til oppbevaring av penger. Sedler i høyre lomme, mynt i venstre. Et utmerket system. Stort sett… Jeg puttet dermed automatisk seddelbunken i høyre lomme, og gikk videre.
Nå ville det seg slik at jeg akkurat denne dagen hadde på et par jeans jeg sjelden bruker. Og jeg skulle etter hvert bli klar over hvorfor.
Denne buksen hadde nemlig et digert hull i høyre lomme. Det er nok mer presist å si at bunnen av lommen ikke var der.
Jeg gikk videre mot målet for ærendet jeg hadde, og ante fred og ingen fare.
Vel fremme i butikken, og godt fornøyd med servicen betjeningen hadde utvist skulle jeg betale. Kontant. Som alltid griper jeg i høyre lomme for å finne sedlene jeg jo visste jeg hadde der. Og fant naturligvis ingenting.
Har du kjent på følelsen av å miste kontanter? Ikke bra. Og følelsen av tap øker ikke bare proporsjonalt med beløpet, det øker eksponesiellt dersom det dreier seg om beløp over en viss størrelse. I hvert fall for meg.
Slukøret måtte jeg med bøyet hode forsøke å på en kort og konsis måte å forklare situasjonen for ekspeditrisen. Uten å vente på noe reaksjon snudde jeg og forlot lokalet. Min første innskytelse etter å ha svelget den verste skammen var å gå tilbake i mine egne fotspor (ikke lett en solfylt vårdag på et asfaltert og aldeles tørt fortau).
Som sagt så gjort. Irritasjonen steg mens jeg gikk, og jeg overså en litt kriblende følelse nede på leggen. Den ble imidlertid etter hvert mer tydelig, og den automatiske handlingen det var å stoppe for å klø seg på leggen avslørte det som jeg ser på som ren flaks:
Pengesedlene hadde glidd ut av lommen, nedover benet og lagt seg til rette i en liten fold i buksebenet. Kjempeflaks!
Det som gikk opp for meg etter å ha gledet meg en stund var at jeg ikke et øyeblikk hadde tenkt at ”dette var uflaks”.
Episoden virker som en filleting, men jeg synes den illustrerer hvordan det går an å justere opplevelsene vi har av flaks eller ikke, hell og uhell, skjebne og hva du vil kalle det etter det som faktisk skjer oss.
Jeg hadde flaks den dagen. Det at jeg tok på meg feil bukse, rotet bort penger jeg ikke har anledning til å unnvære, dummet meg ut i plenum og gremmet meg i flere minutter overskygges totalt av gleden ved å finne at tapet var reversert.
På samme måte som jeg hadde flaks da jeg ikke havnet på trynet i en harv da jeg var liten.
DET er flaks i praksis.
Og selv om det er en helt annen historie…
Mon tro om ikke alt dette andre, det som ikke sorteres under flaks, men uflaks, rett og slett er et resultat av våre egne valg…
