Om alene gjør sterk?
Mester Sun Zi sa: «Å kjempe et slag og vinne, det er nest best» Det går fint an å argumentere for hvorfor alene gjør sterk. Men det danner ingen god mening å gjøre det. Og jeg tror det er så enkelt som at styrke, seiere og vunnede slag ikke automatisk gir noen lykke. Jeg tror ikke lykke engang er med i det regnestykket. Kanskje til og med tvert imot. For hva seirer vi over dersom vi allikevel ikke er lykkelige? Eller i det minste glad? For er det en menneskerett å være lykkelig egentlig? Kan vi forvente det? Og hva er lykke? Jeg tror, og det er min erfaring, at det å bestemme seg for å søke nettopp lykken, er et godt stykke på vei. Jeg mener lykke er en veldig enkel følelse. Lykke for meg er å befinne seg i et øyeblikk hvor man ikke ønsker seg et annet sted, et annet selskap. Jeg tror lykke er like mye en personlig egenskap som en tilstand. Jeg vil ha den lykken, den følelse, tilbake. Jeg vil lete med lys og lykte. Om det er en seier?
Det vet jeg ikke, men jeg vet sikkert at det ikke er et tap

En drøy påstand?

Den verden vi opplever til daglig ser ut til å la seg forme i et system.
Men det er utelukkende fordi vi lar det skje, det er min påstand.
Finnes det en hendelse i ditt liv som ikke kunne ha vært annerledes dersom du hadde handlet etter å ha tenkt mer? Altså en konsekvens av dine handlinger eller mangel på disse?
Svaret er i de fleste tilfeller nei. Det betyr at du selv direkte eller indirekte er årsaken til om ikke enhver, så en stor del av de fenomenene som påvirker din måte å leve på, se verden på.
Allmengyldigheter, eller sammenfallende årsakssammenhenger som er et annet uttrykk for samme fenomen, er en naturlig konsekvens i formingen av et homogent samfunn. Sosialdemokratiet, som enten vi vil eller ikke er allestedsnærværende, har som sentral drivkraft at vi som gruppe tenker og oppfører oss mer eller mindre likt, og dermed forutsigbart, dermed målbart, dermed analyserbart dermed mulig å kontrollere.
Selv grunnloven vår tar høyde for at vi alle er like. Skummelt?
Kanskje det er bra. Kanskje det ikke er det. Historisk sett er det uten unntak slik at systemer som er satt i stand for å uniformere en stor gruppe mennesker, før eller siden feiler. ALLE unioner som noensinne er unnfanget som idè og siden satt ut i livet av individer som har rottet seg sammen i sitt ønske om å konservere sin egen og sitt avkoms eksistens, har gått lukt til helvete. Og med tap av menneskeliv og et kjølvann av elendighet som selv individer med den grusomste fantasi ikke kan komme på.
Vi har EU. En union som garantert og definitivt vil ”go down in flames”. Ikke i år. Ikke neste år heller. Men en vakker dag…
De-unionisering. Det vil si en tankemodell der individet selv er ansvarlig for sin egen eksistens, er uten tvil det ultimate tankeverktøy i en Darwinistisk modell for overlevelse.
Den som står alene er den aller sterkeste. Kontoen for mulige tap er sagt opp en gang for alle, og det er kun mulig å vinne. Fordi det ikke er noe å tape.
Er du uenig i at en situasjon hvor du ikke har andre muligheter enn å vinne er optimal?
Da har du tapt.

Og det blir gitt oss øyeblikk av nåde

da vi får se, og da vi selv blir sett.

Men aldri vil du fullt og helt forstå det

at du og den du elsker, er blitt ett.

Og som en nova, tent på nattehvelvet,

er dette lys som lever mellom to.

Men aldri vil du tvile på at selve

din evighet består i denne bro.

Så lukker mørket seg. Og du kan vente

et liv på det som aldri siden skjer.

Men aldri vil du fatte hva som hendte,

når to som elsket, ikke elsker mer.

Begivenheters gravitasjon, den kraften som gjør at et punkt i tiden trekker deg tilbake mot noe som hendte. Alle ting i hele universet har sin egen tiltrekningskraft. Det er selve betingelsen for eksistens. Vår vakre blå klodes gravitasjon er en slik eksistens. Men jeg tror tanker også har det. Og følelser. Jeg har hele mitt tenkende liv vært glødende opptatt av universets gåter, både det ytre og indre univers. Teknikken og filosofien. Selv om jeg måtte bli voksen før jeg skjønte at alt vi tenker er filosofi, hver dag. Jeg liker tall og fysikk. Jeg tror det er fordi det er så absolutt, så målbart. Men tall har også sin poesi, sin skjønnhet. Tellus, jordens velklingende navn, holder på det som er sitt. Ved hjelp av gravitasjonen. Det gjør alle andre himmellegemer også. Solen holder på jorden som sin egen. Melkeveien holder på sine soler. Universet holder på sine galakser. Hva eller Hvem som holder på sine universer er noe jeg tenker en del på.
Kan vi unnslippe ting i tidslinjen, i vårt indre univers? Kan vi unnslippe gravitasjonen? For å forlate jordkloden, vinne over dens gravitasjon, må vi bruke en masse energi. Vi klarte det til slutt. Fordi vi skjønte hvordan. For å reise hjemmefra, mot andre steder i virkeligheten, må farkosten ha en hastighet på noe i nærheten av 28 900 kilometer i timen. Jeg synes det tallet absolutt har sin egen skjønnhet. Det er noe magisk ved det. Tall er kanskje for mange en usexy og triviell ting, men de blir ikke mindre viktige av den grunn. Spørsmålet, det helt store, kanskje det største, blir dette;
Ønsker vi det? Ønsker vi å forlate den vakreste planeten i hele solsystemet, ja for alt vi vet i hele universet? Velger vi å gjøre det? Og i tilfelle hvorfor? Vi vet hvordan. Det er i den store sammenhengen ikke engang særlig fysisk vanskelig. Og dersom vi virkelig gjennomfører det, tar avgjørelsen i et øyeblikk av eventyrlystent overmot og beslutsomhet tuftet på kald matematikk og logikk, vil vi komme til å være like sikre på at det var riktig ettersom ferden blir stadig lenger?
Eller vil vi se ut gjennom glassene og se dette uendelig vakre forsvinne langsomt bak oss. Glemme logikken, beslutningsgrunnlaget vi satt samme med hodet. Og hva vil erkjennelsen av at vi kanskje aldri skal komme tilbake gjøre med oss? Tilsynelatende går ferden utover saktere og saktere. Stillheten blir etterhvert øredøvende. Lyden av støy blir snudd opp ned og erstattes av savn. Alt det kjente, kjære, det vi tok for gitt og ikke kanskje ikke engang visste at vi hadde, det fjerner seg. Verdier blir snudd, ting endrer fortegn. Og eventyrlysten, den som var så stor og sterk og klar, den blekner, blir uviktig. Erstattes mer og mer av et kaldt stor mørke.

Den mister sakte, men sikkert, sin tyngdekraft.

Slik savner jeg deg
Som å komme til sted etter sted
og hvor jeg enn kommer får jeg høre
at du har vært der og gått

Slik savner jeg deg
Våre liv er to parallelle
gater, der vi går og går, side
ved side og ikke engang kan nå
hverandre i drømme

Slik savner jeg deg
Lik en lampe som lyser
på en kai eller inne i en park
der ingen går om natten
Slik savner jeg deg

Slik savner jeg deg
Mitt savn er et mørklagt
hus i en hage. En sorg eller barndom
jeg engang forlot og som ikke finnes
når jeg kommer tilbake

Slik savner jeg deg
Mitt savn er et portrom
der jeg stanser for regnet, fortært
av skygger, som står igjen etter noen
som ikke lenger er der

Slik savner jeg deg

En kveld når du er alene
skal du gå bort til speilet og

se mitt ansikt

Jeg sitter bøyd over mitt bord
og leker med ord.

Jeg prenter dem ned med punkter og streker,
og det er i dypeste alvor jeg leker,

som andre leker med tall eller toner
og atter andre med ører og kroner.

En pike prøver sitt brudelin,
en elsker blomster, en annen vin.

En frue skramler med kopper og gryter,
mens mannen kjøper og selger og snyter.

En pynter seg med en kostbar drakt,
en prøver sin makt.

En smir til sin kvinne et dyrebart smykke,
en spiller med skjebner og menneskelykke.

En blander sin gift, en søler med blod,
og begge vil påtvinge deg sin tro.

Den ene vil hisse dig opp til å hate,
den annen vil kjevle oss flate.

Den hete og hylende kannibal
vil gjøre deg salig ved sin moral.

Vi går i en ørske av illusjoner,
der bygger vi tårn, og der velter vi troner.

Men hvad er det egentlig barnet vil,
når det leker med ild?

En rød og hel lørdag. Havet har druknet. Rett utenfor her. I strålene fra vår kjære venn Solen. Men havet har heldigvis evnen til å holde pusten i 1000 år, så det kommer alltid til overflaten igjen. Jeg føler meg i slekt med havet. Jeg kommer også til overflaten igjen. Trikset er å bryte den usynlige hinnen og få hodet over vannet. Og har jeg flaks blir det der uten å gå under igjen. Det er jo tross alt vindstille i livet mitt akkurat nå. Flaks ja. Jeg er av den bestemte mening at flaks er en personlig egenskap. Jeg har den egenskapen. Jeg har alltid hatt det. Flaks altså.
Men folk med flaks kan også være lei seg iblant. Og det er flaks, for ellers ville vi ikke kjenne igjen de flotte stundene i livet. Jeg har hatt flaks, og har hatt et hav av flotte øyeblikk. Jeg HAR et hav er det mer riktig å si. De er en del av bagasjen. Den gode bagasjen. Bagasjen skal man alltid ta med seg, uansett. De sier det jo hele tiden på flyplasser, over høyttalerne; «keep your luggage with you at all times». På flyplasser blir bagasje du ikke ønsker å ha, samlet inn og destruert. De samler opp en haug og sprenger den rett og slett i luften i en firkantet boks av panserstål. Bits and pieces. Sånn bortsett fra flyplasser er det fristende å sette dårlig bagasje i et mørk hjørne og forsøke å glemme at den står der. I stedet for å pakke ut og sortere den. Men bagasje samler støv. Alt samler støv. Støv veier noe det også, selv om det ikke er så mye, så veier et kilo støv faktisk 1000 gram. Min erfaring er at den verste bagasjen blir mye verre bare av å bli få støvkorn tynger. Og jo lenger den står der, forsøkt glemt, jo mer støv legger det se, legger seg til byrden. Og når det til slutt ikke er mulig å la den stå der lenger, den dagen det skal ryddes, da kan det hende at denne vesle vekten av dette vesle støvet, har gjort bagasjen umulig å bære, fordi den i utgangspunktet var så tung at den var helt på grensen av det bærbare.
Gode stunder, gode minner, gode mennesker og opplevelser, de gir deg styrke. Hvis du lar dem. Den styrken kan brukes til flere ting. Du kan velge å tenne et lys, sette det slik at bagasjen blir nødt til å stå i dette lyse. Du kan bruke styrken til å se at den står der i kroken, til å nærme deg den å blåse støvet av den. Hvis du får litt hjelp, så kan du til og med bruke denne styrken til å slepe bagasjen ut på gulvet i stedet for å forsøke å løfte den. Ta deg tid til det møysomme arbeidet det er å kildesortere innholdet, og legge det på plass der det hører hjemme. Og det som er så flaks med dette, vet du hva det er? Det er at dette er en opprydning hvor det ikke er noe å tape. Ingenting.
Så er flaks en personlig egenskap? Svaret er et enkelt lite ja. Heldigvis

Ikke som en Cæsar gjorde,
skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet:
Amor Fati – elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte
som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet.
Ikke skjel til andre stier!

Også smerten er din tjener.
Lammet sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener
deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket
hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike
gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet
av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet.
Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes
grønne skog er gjennomvandret
intet vil jeg anderledes.
Intet ønsker jeg forandret.

Det er et flittig brukt norsk uttrykk når vi ikke finner noe lurere å si i øyeblikket. Og noen ganger er det helt sant. At bare ikke er bare.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10099764

Forskerne som utrettelig sitter med sine følehorn langt ut i universet har oppdaget en dobbeltstjerne rett i nabolaget vårt.

En dobbeltstjerne er enkelt sagt ikke noe mer vrient enn to stjerner som innbyrdes er helt avhengig av hverandre for å gjøre greia si og bli der de er.

Disse tingene kommer som et resultat av intens leting etter såkalte eksoplaneter, planeter som likner jorden men befinner seg utenfor vårt eget solsystem.

At vi leter etter en ny boplass når den vi har begynner å bli sliten, er ikke noe nytt. Når det begynner å bli tynt med ved til å fyre oppunder grøtgryten med, og vi må gå over stadig flere bekker etter vann, da sender vi noen fremsynte og friske fra stammen av sted for å finne en ny egnet plass å reise vårt telt.

Dobbeltstjernen man har oppdaget nylig ligger altså i astronomisk sammenheng så å si rett rundt hjørnet. Kun fattige 75 lysår unna. Den er interessant av mange grunner åpenbart, og veldig spesiell siden den er så kald. Vi er vant til å tenke på stjerner som noe stort, lyst og glovarmt.
Men denne, eller disse, er små, puslete, uten lys og holder ikke høyere temperatur enn kaffen på Seven Eleven på en bra dag. Eller dårlig, dersom det er den dagen kaffemaskinen er nyoverhalt og du brenner tungen av deg ved den første grådige slurken. Litt ettersom man ser det.

75 lysår. Javel. Lokale greier. La oss sammenlikne litt for å se hvor lokalt dette er, sett her nede fra vår blå lille klinkekule. Astronomene har sin regnestav, vi andre har vår.
Vi tar to ting vi kjenner godt. Mobiltelefon, og romferga Challenger. Den siste ikke fullt så utbredt som den første, men de fleste som har mobiltelefon har antagelig et forhold til den også.
Challenger er, eller var, siden den er parkert for godt, ganske rask. Bortsett fra romsonder og diverse mer eller mindre vellykkede gadgets laget av NASA den raskeste farkosten vi har. Og i hvert fall som kan tenkes å frakte med seg noe gods av betydning.

Romfergen Challenger kan nå hastigheter på ca 29 000 kilometer i timen. Fort synes vi. Omregnet i dagligtale er det så fort at romfergen vil ha flydd fra Oslo til Gardermoen på den tiden det tar deg å si jasså. Bokstavelig talt nesten, siden den flyr over 8 km på ett eneste sekund.

Lysår er jo ingen tidsangivelse selv om det høres slik ut, men et lengdemål, et mål på avstand.
Den avstanden lyset tilbakelegger på et år.
Så hvis vi tenker oss at vi benker oss i baksetet på Challenger da, og fyrer opp alt vi har med retning mot CFBDSIR-1458+10B. Som er det heller prosaiske navnet på denne dobbeltstjernen. Estetikk er nok ikke gutta på NASA`s sterkeste side.
Men hvis vi altså gir full gass med begge hender og begir oss med friskt mot til denne stjerna i nabolaget, så er det rikelig med tid til å nyte nistepakker, lese eventuelle medbrakte bøker og så videre. Jeg vil anbefale et par skikkelig tykke bøker.

Med fullt pådrag vil det nemlig ta ca 37237 år. En vei.
Jeg mener ikke å slå kaldt vann i blodet på tilhengere av den alternative retningen som venter spent med blanke øyne på en flåte romskip fra Pleiadene ved juletider i 2017, men med vår antagelig sørgelig begrensede viten om transport over lengre strekninger er dette de fakta vi har å forholde oss til akkurat nå.

Og jeg er ganske overbevist om at man i fremtiden vil flire godt av at vi sved av flere hundre tonn med drivstoff bare for å komme oss til månen. Og hva ærend hadde vi forresten der?

Hvis vi tar den andre tingen vi kan greie å forholde oss til når det gjelder tid og sted, mobiltelefonen, så kryper virkeligheten enda et hakk nærmere.

For hypotesens skyld innbiller vi oss at det allerede hadde reist noen dit bort, altså til CFBDSIR-1458+10B. Og at vi kjente noen der og ville sende en SMS, la oss si en gratulasjon på bursdagen deres. Eller kanskje en MMS, en sånn med hipp hurra og kake og flagg som vaier i vinden.
Hvis du sender den på vedkommendes bursdag, og setter deg til for å irritere deg litt over manglende respons, da må du vente lenge. Fra du trykker send til du kan forvente å få et svar selv om bursdagsbarnet svarte sporenstreks, så vil det gå over 150 år.

Alt er relativt sa gamle Einstein. Men det var jo lett for han å si. Så vidt meg bekjent hadde han ikke engang mobiltelefon. Og godt var kanskje det, han var jo beryktet for en litt slapp holdning til monogami, noe en del av oss har erfart passer svært dårlig sammen med mobilbruk til tider. Gjerne litt sene tider.

Så nei, det er ikke barebare…